Antarktis-bibliografi er en database over den norske Antarktis-litteraturen.
Hensikten med bibliografien er å synliggjøre norsk antarktisforskning og annen virksomhet/historie i det ekstreme sør. Bibliografien er ikke komplett, spesielt ikke for nyere forskning, men den blir oppdatert.
Norsk er her definert som minst én norsk forfatter, publikasjonssted Norge eller publikasjon som har utspring i norsk forskningsprosjekt.
Antarktis er her definert som alt sør for 60 grader. I tillegg har vi tatt med Bouvetøya.
Det er ingen avgrensing på språk (men det meste av innholdet er på norsk eller engelsk). Eldre norske antarktispublikasjoner (den eldste er fra 1894) er dominert av kvalfangst og ekspedisjoner. I nyere tid er det den internasjonale polarforskninga som dominerer. Bibliografien er tverrfaglig; den dekker både naturvitenskapene, politikk, historie osv. Skjønnlitteratur er også inkludert, men ikke avisartikler eller upublisert materiale.
Til høyre finner du en «HELP-knapp» for informasjon om søkemulighetene i databasen. Mange referanser har lett synlige lenker til fulltekstversjon av det aktuelle dokumentet. For de fleste tidsskriftartiklene er det også lagt inn sammendrag.
Bibliografien er produsert ved Norsk Polarinstitutts bibliotek.
Your search
Results 4 resources
-
Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS) har blitt funnet i blodprøver fra sørjo (Catharacta maccormicki) tatt i løpet av hekkesesongen i kolonien i Svarthamaren (Dronning Mauds land, Antarktis). For å undersøke om disse konsentrasjonene i sørjo stammer fra dietten i hekkesesongen, sammenligner denne oppgaven biomagnifisering i to næringskjeder. Ved innenlands kolonien Svarthamaren spiser sørjoene nesten utelukkende egg og unger fra antarktisk petrell (Thalassoica antarctica), og petrellene spiser fisk og krepsdyr. I den kystnære kolonien ved Dumont D’Urville (DDU, Adélie Land), spiser sørjoene hovedsakelig egg og unger fra Adélie pingviner (Pygoscelis adeliae). Væskekromatografi-massespektrometri (LC/MS) ble brukt for å måle PFAS i mageinnhold og egg fra antarktisk petrell, og i blodprøver fra sørjo, Adélie pingvin-unger, og antarktisk petrellunger og -voksne. Stabile isotoper (δ13C and δ15N) ble også analysert som diettdeskriptorer. Resultatene ble slått sammen med resultater fra tidligere studier fra begge koloniene for å oppnå et datasett for sørjo og dens diett ved både Svarthamaren og DDU. Datasettet ble brukt for å beregne biomagnifiseringsfaktor (BMF) og trofisk magnifisering faktor (TMF) for de detekterte PFASene i de to næringskjedene. Ved Svarthamaren var PFUnA over deteksjonsgrensen i alle matriksene, men var ikke tilstede i enkelte prøver. Andre detekterte PFASer var Perfluoroktyl sulfonat (PFOS), Perfluorononanoate (PFNA), Perfluorodecanoate (PFDcA), Perfluoroundecanoate (PFUnA), Perfluorododecanoate (PFDoA), Perfluorotridecanoate (PFTriA) and Perfluorotetradecanoate (PFTeA). PFAS konsentrasjonene økte oppover i næringskjeden, hvorav nivåene for alle detekterte PFASer var høyest hos sørjo. Ved DDU var PFAS konsentrasjonene lavere, men mønsteret var sammenlignbart med det i Svarthamaren. Forgrenet PFOS ble kvantifisert i sørjo fra DDU, men var ikke over deteksjonsgrense i andre matrikser. Byttedyrene hadde flere PFASer over deteksjonsgrensen i Svarthamaren sammenliknet med DDU. Vi beregnet BMF og TMF for alle detekterte PFASer i Svarthamaren, men kun for PFOS, PFNA, PFDcA og PFUnA i DDU fordi bare disse ble funnet i både sørjo og pingvinene. BMF for PFOS var høyere enn forventet i vanlige predator-bytte forhold i begge koloniene, noe som peker på en ukjent kilde. Biomagnifikasjonsverdiene for andre PFASer var varierende, men sammenliknbare mellom koloniene. PFAS-konsentrasjonene i sørjo fra begge kolonier og i antarktisk petrell reflekterer sannsynligvis eksponering utenfor Antarktis i løpet av vinteren. De detekterte konsentrasjoner i Adélie pingviner er ikke høye nok for å forklare de høye PFAS-nivåene i sørjoene i DDU. Derfor, i DDU, disse PFAS-nivåer kommer fra andre byttedyr enten innenfor regioner eller mest sannsynligvis fra utenfor Antarktis.
-
The ongoing global climate crisis increases temperatures in polar regions faster and with greater magnitude than elsewhere. The decline of Arctic sea ice opens up new passages, eventually leading to higher anthropogenic activities such as shipping, fishing, and mining. Climate change and anthropogenic activities will increase contaminant transport from temperate to Arctic regions. The shipping industry uses copper as an antifouling coating. Copper is an essential element but becomes toxic at excess concentrations, and its use may inadvertently affect non-target organisms such as copepods. Copper affects copepods by lowering reproductive output, prolonging developmental time, and causing increased mortality. As data on copper sensitivity of polar copepods at low temperatures are rare, we conducted onboard survival experiments with the Arctic region’s most common copepod species (Calanus finmarchicus, C. glacialis, C. hyperboreus). Acute survival tests were done for up to 8 days on individuals in 70 ml bottles at 1 °C with nominal copper concentrations ranging from 3 to 480 μg L−1. We used a reduced General Unified Threshold model for Survival (GUTS) to analyse the data, and placed our results in the context of the few published copper sensitivity data of the Antarctic and temperate copepod species at low temperatures. The sensitivity of Cu exposure was similar between the three Calanus species. However, a model comparison suggests that the tested C. glacialis population is less sensitive than the other two species in our experiments. Compared to published data, the three Arctic species appear slightly less sensitive to copper compared to their Antarctic counterparts but more compared to their temperate ones. Our literature search revealed only a few available studies on the copper sensitivity of polar copepods. In the future, this species group will be exposed to more pollutants, which warrants more studies to predict potential risks, especially given possible interactions with environmental factors.
-
Per and polyfluoroalkyl substances (PFASs) are found in Antarctic wildlife, with high levels in the avian top predator south polar skua (Catharacta maccormicki). As increasing PFAS concentrations were found in the south polar skua during the breeding season in Antarctica, we hypothesised that available prey during the breeding period contributes significantly to the PFAS contamination in skuas. To test this, we compared PFAS in south polar skuas and their main prey from two breeding sites on opposite sides of the Antarctic continent: Antarctic petrel (Thalassoica antarctica) stomach content, eggs, chicks, and adults from Svarthamaren in Dronning Maud Land and Adélie penguin chicks (Pygoscelis adeliae) from Dumont d’Urville in Adélie Land. Of the 22 PFAS analysed, seven were present in the majority of samples, except petrel stomach content [only perfluoroundecanoate (PFUnA) present] and Adélie penguins (only four compounds present), with increasing concentrations from the prey to the skuas. The biomagnification factors (BMFs) were higher at Dumont d’Urville than Svarthamaren. When adjusted to reflect one trophic level difference, the BMFs at Svarthamaren remained the same, whereas the ones at Dumont d’Urville doubled. At both the colonies, the skua PFAS pattern was dominated by perfluorooctanesulfonic acid (PFOS), followed by PFUnA, but differed with the presence of branched PFOS and perfluorotetradecanoate (PFTeA) and lack of perfluorononanoate (PFNA) and perfluorodecanoate (PFDA) at Dumont d’Urville. At Svarthamaren, the pattern in the prey was comparable to the skuas, but with a higher relative contribution of PFTeA in prey. At Dumont d’Urville, the pattern in the prey differed from the skuas, with the domination of PFUnA and the general lack of PFOS in prey. Even though the PFAS levels are low in Antarctic year-round resident prey, the three lines of evidence (pattern, BMF difference, and BMF adjusted to one trophic level) suggest that the Antarctic petrel are the significant source of PFAS in the Svarthamaren skuas, whereas the skuas in Dumont d’Urville have other important sources to PFAS than Adélie penguin, either in the continent or external on the inter-breeding foraging grounds far from Antarctica.
Explore
Topic
- Antarktis (2)
- biologi (1)
- copepoder (1)
- Dronning Maud Land (2)
- forurensning (2)
- hoppekreps (1)
- kjemiske analyser (1)
- klimaendringer (2)
- marin biologi (2)
- marine økosystemer (1)
- miljøendringer (1)
- miljøgifter (1)
- observasjoner (1)
- økologi (1)
- økotoksikologi (1)
- ornitologi (3)
- petreller (2)
- pingviner (1)
- polarområdene (1)
- sjøfugler (3)
- Sørishavet (1)
- toksikologi (1)
- zoologi (1)
Resource type
- Journal Article (3)
- Thesis (1)
Publication year
-
Between 2000 and 2024
(4)
-
Between 2010 and 2019
(1)
- 2018 (1)
- Between 2020 and 2024 (3)
-
Between 2010 and 2019
(1)
Online resource
- yes (4)