Antarktis-bibliografi er en database over den norske Antarktis-litteraturen.
Hensikten med bibliografien er å synliggjøre norsk antarktisforskning og annen virksomhet/historie i det ekstreme sør. Bibliografien er ikke komplett, spesielt ikke for nyere forskning, men den blir oppdatert.
Norsk er her definert som minst én norsk forfatter, publikasjonssted Norge eller publikasjon som har utspring i norsk forskningsprosjekt.
Antarktis er her definert som alt sør for 60 grader. I tillegg har vi tatt med Bouvetøya.
Det er ingen avgrensing på språk (men det meste av innholdet er på norsk eller engelsk). Eldre norske antarktispublikasjoner (den eldste er fra 1894) er dominert av kvalfangst og ekspedisjoner. I nyere tid er det den internasjonale polarforskninga som dominerer. Bibliografien er tverrfaglig; den dekker både naturvitenskapene, politikk, historie osv. Skjønnlitteratur er også inkludert, men ikke avisartikler eller upublisert materiale.
Til høyre finner du en «HELP-knapp» for informasjon om søkemulighetene i databasen. Mange referanser har lett synlige lenker til fulltekstversjon av det aktuelle dokumentet. For de fleste tidsskriftartiklene er det også lagt inn sammendrag.
Bibliografien er produsert ved Norsk Polarinstitutts bibliotek.
Your search
Results 155 resources
-
The acquisition and interpretation of increasingly high-resolution climate data from polar ice and firn cores motivates the question: What is the finest depth or timescale on which measurements on cores arrayed over a given area correlate? We analyze dated depth series of electrical and oxygen isotope measurements from a spatial array of firn cores with 3.5–7 km spacing in Dronning Maud Land, Antarctica, each with a temporal span of approximately 200 years. We use wavelet analysis to decompose the series into components associated with changes of averages on different scales, and thus deduce which scales are dominated by environmental noise, and which may contain a common signal. We find that common signals in electrical records have timescales of approximately 1–3 years. We identify only one electrical signal which rises significantly above the background in our 200-year records, evidently corresponding to the Tambora eruption. Several smaller signals correlate in a few of pairs of cores, one of which may correspond to a known volcanic event, but the others appear to be spurious. We present a simulation-based method for testing the significance of apparent electrical signal correlations, and highlight the importance of accurate relative dating between cores. In the case of oxygen-isotope records, we find, surprisingly, no significant correlation on any scale in the records, for any of the pairs of cores. There is, however, a weak trend toward positive correlation at longer timescales (up to 16 years). Statistical theory for the relevant confidence intervals and the observed statistics of the records permit estimation of the length of a data series necessary to reliably detect a hypothetical correlation equal to that observed. For the highest correlation observed on 16-year scales, core records of about 380 years (approximately 30 m at the Dronning Maud Land site) would be necessary to establish significance.
-
An evaluation is made of ozone profiles retrieved from measurements of the nadir-viewing Global Ozone Monitoring Experiment (GOME) instrument. Currently, four different approaches are used to retrieve ozone profile information from GOME measurements, which differ in the use of external information and a priori constraints. In total nine different algorithms will be evaluated exploiting the optimal estimation (Royal Netherlands Meteorological Institute, Rutherford Appleton Laboratory, University of Bremen, National Oceanic and Atmospheric Administration, Smithsonian Astrophysical Observatory), Phillips-Tikhonov regularization (Space Research Organization Netherlands), neural network (Center for Solar Energy and Hydrogen Research, Tor Vergata University), and data assimilation (German Aerospace Center) approaches. Analysis tools are used to interpret data sets that provide averaging kernels. In the interpretation of these data, the focus is on the vertical resolution, the indicative altitude of the retrieved value, and the fraction of a priori information. The evaluation is completed with a comparison of the results to lidar data from the Network for Detection of Stratospheric Change stations in Andoya (Norway), Observatoire Haute Provence (France), Mauna Loa (Hawaii), Lauder (New Zealand), and Dumont d'Urville (Antarctic) for the years 1997–1999. In total, the comparison involves nearly 1000 ozone profiles and allows the analysis of GOME data measured in different global regions and hence observational circumstances. The main conclusion of this paper is that unambiguous information on the ozone profile can at best be retrieved in the altitude range 15–48 km with a vertical resolution of 10 to 15 km, precision of 5–10%, and a bias up to 5% or 20% depending on the success of recalibration of the input spectra. The sensitivity of retrievals to ozone at lower altitudes varies from scheme to scheme and includes significant influence from a priori assumptions.
-
A solar occultation sensor, the Improved Limb Atmospheric Spectrometer (ILAS)-II, measured 5890 vertical profiles of ozone concentrations in the stratosphere and lower mesosphere and of other species from January to October 2003. The measurement latitude coverage was 54–71°N and 64–88°S, which is similar to the coverage of ILAS (November 1996 to June 1997). One purpose of the ILAS-II measurements was to continue such high-latitude measurements of ozone and its related chemical species in order to help accurately determine their trends. The present paper assesses the quality of ozone data in the version 1.4 retrieval algorithm, through comparisons with results obtained from comprehensive ozonesonde measurements and four satellite-borne solar occultation sensors. In the Northern Hemisphere (NH), the ILAS-II ozone data agree with the other data within ±10% (in terms of the absolute difference divided by its mean value) at altitudes between 11 and 40 km, with the median coincident ILAS-II profiles being systematically up to 10% higher below 20 km and up to 10% lower between 21 and 40 km after screening possible suspicious retrievals. Above 41 km, the negative bias between the NH ILAS-II ozone data and the other data increases with increasing altitude and reaches 30% at 61–65 km. In the Southern Hemisphere, the ILAS-II ozone data agree with the other data within ±10% in the altitude range of 11–60 km, with the median coincident profiles being on average up to 10% higher below 20 km and up to 10% lower above 20 km. Considering the accuracy of the other data used for this comparative study, the version 1.4 ozone data are suitably used for quantitative analyses in the high-latitude stratosphere in both the Northern and Southern Hemisphere and in the lower mesosphere in the Southern Hemisphere.
-
Measuring ultraviolet radiation in the Antarctic region, where weather conditions are extremely challenging, is a demanding task. Proper quality control of the measurements and quality assurance of the data, which are the basis of all scientific use of data, has to be especially well planned and executed. In this paper we show the importance of proper quality assurance and describe the methods used to successfully operate the NILU-UV multichannel radiometers of the Antarctic network stations at Ushuaia, 54°S, and Marambio, 64°S. According to our experience, even though multichannel instruments are supposed to be rather stable as a function of time, severe drifts can occur in the sensitivity of the channels under these harsh conditions. During 2000–2003 the biggest drifts were 35%, both at Ushuaia and Marambio, with the sensitivity of the channels dropping at different rates. Without proper corrections in the data, this would have seriously affected the calculated UV dose rates. As part of the quality assurance of the network a traveling reference NILU-UV, which was found to be stable, was used to transfer the desired irradiance scale to the site NILU-UV data. Relative lamp tests were used to monitor the stability of the instruments. Each site NILU-UV was scaled channel by channel to the traveling reference by performing solar comparisons. The method of scaling each channel separately was found to be successful, even though the differences between the raw data of the site NILU-UV and the reference instruments were, before the data correction, as much as 40%. After the correction, the mean ratios of erythemally weighted UV dose rates measured during the solar comparisons in 2000–2003 between the reference NILU-UV and the site NILU-UV were 1.007 ± 0.011 and 1.012 ± 0.012 for Ushuaia and Marambio, respectively, when the solar zenith angle varied up to 80°. These results make possible the scientific use of NILU-UV data measured simultaneously at quite different locations, e.g., the Antarctic and Arctic, and the method presented is also practicable for other multichannel radiometer networks.
-
This paper presents modeled surface and subsurface melt fluxes across near-coastal Antarctica. Simulations were performed using a physical-based energy balance model developed in conjunction with detailed field measurements in a mixed snow and blue-ice area of Dronning Maud Land, Antarctica. The model was combined with a satellite-derived map of Antarctic snow and blue-ice areas, 10 yr (1991–2000) of Antarctic meteorological station data, and a high-resolution meteorological distribution model, to provide daily simulated melt values on a 1-km grid covering Antarctica. Model simulations showed that 11.8% and 21.6% of the Antarctic continent experienced surface and subsurface melt, respectively. In addition, the simulations produced 10-yr averaged subsurface meltwater production fluxes of 316.5 and 57.4 km3 yr−1 for snow-covered and blue-ice areas, respectively. The corresponding figures for surface melt were 46.0 and 2.0 km3 yr−1, respectively, thus demonstrating the dominant role of subsurface over surface meltwater production. In total, computed surface and subsurface meltwater production values equal 31 mm yr−1 if evenly distributed over all of Antarctica. While, at any given location, meltwater production rates were highest in blue-ice areas, total annual Antarctic meltwater production was highest for snow-covered areas due to its larger spatial extent. The simulations also showed higher interannual meltwater variations for surface melt than subsurface melt. Since most of the produced meltwater refreezes near where it was produced, the simulated melt has little effect on the Antarctic mass balance. However, the melt contribution is important for the surface energy balance and in modifying surface and near-surface snow and ice properties such as density and grain size.
-
The 2002 Southern Hemisphere final warming occurred early, following an unusually active winter and the first recorded major warming in the Antarctic. The breakdown of the stratospheric polar vortex in October and November 2002 is examined using new satellite observations from the Michelson Interferometer for Passive Atmospheric Sounding (MIPAS) instrument aboard the European Space Agency (ESA) Environment Satellite (ENVISA7-) and meteorological analyses, both high-resolution fields from the European Centre for Medium-Rangc Weather Forecasts and the coarser Met Office analyses. The results derived from MIPAS observations are compared to measurements and inferences from well-validated solar occultation satellite instruments [Halogen Occultation Experiment (HALOE), Polar Ozone and Aerosol Measurement lit (POAM III), and Stratospheric Aerosol and Gas Experiments II and III (SAGE II and III)] and to finescale tracer fields reconstructed by transporting trace gases based oil MIPAS or climatological data using a reverse-trajectory method. These comparisons confirm the features in the MIPAS data and the interpretation of the evolution of the flow during the vortex decay revealed by those features. Mapped ozone and water vapor from MIPAS and the analyzed isentropic potential vorticity vividly display the vortex breakdown, which occurred earlier than usual. A large tongue of vortex air was pulled out westward and coiled up in an anticyclone, while the vortex core remnant shrank and drifted eastward and equatorward over the South Atlantic. By roughly mid-November, the vortex remnant at 10 mb had shrunk below scales resolved by the satellite observations, while a vortex core remained in the lower stratosphere.
-
This paper presents atmospheric concentrations of ethane, propane, acetylene, and methyl chloride, inferred from firn air by using a numerical one-dimensional firn diffusion model. The firn air was collected on the Antarctic plateau in Dronning Maud Land during the Norwegian Antarctic Research Expedition (NARE) 2000/2001. The influences of seasonal variations in temperature and pressure and the variation in accumulation rate were studied and are not negligible, but appear to cancel each other out if all variability is taken into account. This paper also demonstrates that firn air from the uppermost firn layer (30 m) can be used to derive seasonal cycles of these trace gases, without needing a year-round facility. These cycles display higher atmospheric mixing ratios during the Antarctic winter and lower atmospheric mixing ratios in summer. The cycles for the year 2000 show amplitudes of 140 ± 25 ppt for ethane, 30 ± 10 ppt for propane, 24 ± 6 ppt for acetylene, and 40 ± 20 ppt for methyl chloride. For ethane and propane the amplitudes and months of maximum atmospheric concentration (phase) are in reasonable agreement with year-round measurements at the South Pole and Baring Head (New Zealand). The amplitudes for methyl chloride and acetylene are significantly greater than seen in year-round measurements at the South Pole and at Neumayer (Antarctica), although the phase is in line. While biomass burning and removal by OH radicals can partially explain these large amplitudes, the exact cause still remains unclear for methyl chloride and acetylene.
-
In March 2002 the European Space Agency (ESA) launched the polar-orbiting environmental satellite Envisat. One of its nine instruments is the Global Ozone Monitoring by Occultation of Stars (GOMOS) instrument, which is a medium-resolution stellar occultation spectrometer measuring vertical profiles of ozone. In the first year after launch a large group of scientists performed additional measurements and validation activities to assess the quality of Envisat observations. In this paper, we present validation results of GOMOS ozone profiles from comparisons to microwave radiometer, balloon ozonesonde, and lidar measurements worldwide. Thirty-one instruments/launch sites at twenty-five stations ranging from the Arctic to the Antarctic joined in this activity. We identified 6747 collocated observations that were performed within an 800-km radius and a maximum 20-hour time difference of a satellite observation, for the period between 1 July 2002 and 1 April 2003. The GOMOS data analyzed here have been generated with a prototype processor that corresponds to version 4.02 of the operational GOMOS processor. The GOMOS data initially contained many obviously unrealistic values, most of which were successfully removed by imposing data quality criteria. Analyzing the effect of these criteria indicated, among other things, that for some specific stars, only less than 10% of their occultations yield an acceptable profile. The total number of useful collocated observations was reduced to 2502 because of GOMOS data unavailability, the imposed data quality criteria, and lack of altitude overlap. These collocated profiles were compared, and the results were analyzed for possible dependencies on several geophysical (e.g., latitude) and GOMOS observational (e.g., star characteristics) parameters. We find that GOMOS data quality is strongly dependent on the illumination of the limb through which the star is observed. Data measured under bright limb conditions, and to a certain extent also in twilight limb, should be used with caution, as their usability is doubtful. In dark limb the GOMOS data agree very well with the correlative data, and between 14- and 64-km altitude their differences only show a small (2.5–7.5%) insignificant negative bias with a standard deviation of 11–16% (19–63 km). This conclusion was demonstrated to be independent of the star temperature and magnitude and the latitudinal region of the GOMOS observation, with the exception of a slightly larger bias in the polar regions at altitudes between 35 and 45 km.
-
A large database of rocket measurements of the D-region electron concentration has been studied. The data were obtained at four sites in the Antarctic (Molodezhnaya and Syowa) and Arctic (Heiss Island, and Andøya/Kiruna). The electron densities were analysed in terms of their variations with solar zenith angle, geomagnetic activity and atmospheric temperature. We found that there is a particle ionisation source in the auroral oval even in quiet conditions. The energy of the particles is such, that they penetrate down to 85km, are partially absorbed between 85 and 80km but do not penetrate (are completely absorbed) below 75km. Analysis of the dependence of the electron concentration [e] on the daily sum of Kp indices, ∑Kp, shows that at all heights considered there is an increase of [e] with ∑Kp up to some saturation value of ∑Kp and beyond this level [e] is either constant (with large scatter of the data) or even decreases. This indicates that when the auroral oval expands with increasing geomagnetic activity, a particular station may move from a position outside or at the boundary of the oval, to a position inside the polar cap. An attempt is made to find the temperature dependence of the electron concentration. It is found that [e] at 75 and 80km increases with temperature T. Analysis of the flights conducted during noctilucent cloud (NLC) events at Andøya/Kiruna reveals a strong dependence of [e] on ∑Kp at 80 and 85km. This dependence is stronger and better defined than that for the entire data set. This may be explained by the low mesopause temperatures observed in summer when NLC occur. A comparison of the electron density data sets with empirical and theoretical models is presented and during quiet magnetic conditions a good agreement with mid-latitude models is found.
-
Ground-based zenith sky UV–visible measurements of stratospheric bromine monoxide (BrO) slant column densities are compared with simulations from the SLIMCAT three-dimensional chemical transport model. The observations have been obtained from a network of 11 sites, covering high and midlatitudes of both hemispheres. This data set gives for the first time a near-global picture of the distribution of stratospheric BrO from ground-based observations and is used to test our current understanding of stratospheric bromine chemistry. In order to allow a direct comparison between observations and model calculations, a radiative transfer model has been coupled to the chemical model to calculate simulated slant column densities. The model reproduces the observations in general very well. The absolute amount of the BrO slant columns is consistent with a total stratospheric bromine loading of 20 ± 4 ppt for the period 1998–2000, in agreement with previous estimates. The seasonal and latitudinal variations of BrO are well reproduced by the model. In particular, the good agreement between the observed and modeled diurnal variation provides strong evidence that the BrO-related bromine chemistry is correctly modeled. A discrepancy between observed and modeled BrO at high latitudes during events of chlorine activation can be resolved by increasing the rate constant for the reaction BrO + ClO → BrCl + O2 to the upper limit of current recommendations. However, other possible causes of the discrepancy at high latitudes cannot be ruled out.
-
A large set of rocket measurements of the electron concentration [e] in the upper D region at four rocket sites (Molodezhnaya (Antarctic), Heiss Island (Arctic), Syowa (Antarctic), and Andoya/Kiruna (Arctic)) is considered. The dependence of [e] on the solar zenith angle X and geomagnetic activity index ∑Kp is analyzed. It has been shown that, the spread in [e] values reaches two orders of magnitude at any assigned value of χ. Nevertheless, it is possible to draw a lower envelope for the entire set of points and to obtain the [e] variation with χ in undisturbed conditions. In an analysis of the envelopes, it is seen that a corpuscular ionization source (presumably, electrons with an energy of above 40 keV) exists in the nonsunlit D region even in quiet conditions. An analysis of the electron concentration dependence on the daily sum of ∑Kp indices (∑Kp) shows that, at all heights considered, increases [e] with increasing ∑Kp to a certain boundary value ∑Kp and then remains either constant (with a rather wide spread in the data) or even decreases. This saturation effect may be caused by the auroral oval equatorward motion. As a result of this motion the site position may change: it may move toward the boundary between the auroral oval and polar cap or even be within the latter. The slope k of the [e] variation plotted versus ∑Kp at different χ is considered. It is shown that k grows with increasing χ and is maximal at χ> 100°.
-
In this paper a detailed record of major ions from a 20 m deep firn core from Amundsenisen, western Dronning Maud Land, Antarctica, is presented. The core was drilled at 75° S, 2° E (2900 m a.s.l.) during austral summer 1991/92. The following ions were measured at 3 cm resolution: Na+, Mg2+, Ca2+, Cl−, NO3−, S04 2− and CH3SO3H (MSA). The core was dated back to 1865 using a combination of chemical records and volcanic reference horizons. The volcanic eruptions identified in this core are Mount Ngauruhoe, New Zealand (1974–75), Mount Agung, Indonesia (1963), Azul, Argentina (1932), and a broad peak that corresponds in time toTarawera, New Zealand (1886), Falcon Island, South Shetlands, Southern Ocean (1885), and Krakatau, Indonesia (1883). There are no trends in any of the ion records, but the annual to decadal changes are large. The mean concentrations of the measured ions are in agreement with those from other high-altitude cores from the Antarctic plateau. At this core site there may be a correspondence between peaks in the MSA record and major El Niño–Southern Oscillation events.
-
The response to realistic total column ozone trends on the troposphere and the stratosphere as simulated by the ARPEGE General Circulation Model (GCM) has been investigated. In both hemispheres, the lower stratosphere cooled and the polar vortex strengthened significantly during spring/early summer. The cooling trend was weaker than the observed trend in the Northern Hemisphere (NH), but stronger than the observed trend in the Southern Hemisphere (SH). In the troposphere, the changes in geopotential height resembled the positive phase of the Arctic Oscillation (AO) in the NH in March and the positive phase of the Antarctic Oscillation (AAO) in the SH during summer (December–February).
-
The altitude dependent variability of ozone in the polar stratosphere is regularly observed by balloon-borne ozonesonde observations at Neumayer Station (70°S) in the Antarctic and at Koldewey Station (79°N) in the Arctic. The reasons for observed seasonal and interannual variability and long-term changes are discussed. Differences between the hemispheres are identified and discussed in light of differing dynamical and chemical conditions. Since the mid- 1980s, rapid chemical ozone loss has been recorded in the lower Antarctic stratosphere during the spring season. Using coordinated ozone soundings in some Arctic winters, similar chemical ozone loss rates have been detected related to periods of low temperatures. The currently observed cooling trend of the stratosphere, potentially caused by the increase of anthropogenic greenhouse gases, may further strengthen chemical ozone removal in the Arctic. However, the role of internal climate oscillations in observed temperature trends is still uncertain. First results of a 10000 year integration of a low order climate model indicate significant internal climate variability. on decadal time scales, that may alter the effect of increasing levels of greenhouse gases in the polar stratosphere.
-
A number of campaigns have been conducted in order to study Polar Mesosphere Summer Echos (PMSE) and Noctilucent Clouds (NLC) in the period 1991–1994. Several sounding rockets have been launched through these layers with measurements being performed on upleg as well as downleg. These include measurements of positive ions and electrons in both ram and wake positions, as well as measurements of charged aerosols in ram on upleg. In this paper we will review these measurements and make a preliminary classification of the data based upon the presence of PMSE and/or NLC. One of the mechanisms responsible for PMSE is the presence of neutral air turbulence in combination with a high Schmidt number. We will briefly discuss this type of echo using in situ rocket data. Differences and similarities of PMSE and NLC as observed both in the Arctic and the Antarctic will be discussed. Observations show that especially PMSE are much more frequent in the Arctic. This may be due to a difference in the water vapour content or the temperature at mesopause heights. Lack of data in the Antarctic makes it difficult to decide which of these two factors are the most important. More measurements, especially co-ordinated in situ and ground-based lidar and radar measurements, are needed to discuss the Arctic and Antarctic similarities and differences in further detail.
-
For ease in discerning an Antarctic circumpolar wave in the perimeter of the ice pack, we construct a time series of the sea ice extents (essentially the area within the ice perimeter) in 1-degree longitudinal sectors for the period 1978-1996, as observed with the multichannel microwave imagers on board the NASA Nimbus 7 and the DOD (Dept. of Defense) DMSP (Defense Meteorological Satellite Program) F8, F11, and F13 satellites. After converting the time series into complex numbers by means of a Hilbert transform, we decompose the time series of the 360 sectors into its complex principal components (CPCs), effectively separating the spatial and temporal values. Then we decompose the real and imaginary parts of the temporal portions of the first three CPCs (complex principal compenents) by Empirical Mode Decomposition into their intrinsic modes, each representing a narrow frequency band, resulting in a collection of three CPCs for each intrinsic mode. Finally, we reconstruct the data in two different ways. First, we low-pass filter the data by combining all of the intrinsic modes of each CPC with periods longer than two years, which we designate as lowpass filtered. Next, we select the intrinsic mode of each CPC with periods of approximately four years, which we designate the quasiquadrennial (QQ) modes. The low-pass filtered time series shows eastward propagating azimuthal motion in the Ross and Weddell Seas, but no clearly circumpolar motion. The QQ time series, on the other hand, clearly shows eastward propagating circumpolar waves, but with occasional retrograde motion to the west.
Explore
Topic
- meteorologi
- akkumulasjon (4)
- analyser (2)
- Antarktis (83)
- Antarktistraktaten 1959 (1)
- Argentina (1)
- astrofysikk (1)
- astronomi (2)
- atmosfæren (32)
- atmosfærisk aerosol (1)
- atmosfærisk metan (1)
- atmosfærisk tidevann (1)
- atmosfæriske gasser (1)
- Belgica ekspedisjon (1)
- biogeokjemi (4)
- biografi (1)
- biologi (3)
- biomasse (1)
- bokanmeldelser (1)
- botanikk (1)
- Bouvetøya (8)
- brehylle (3)
- brom (1)
- Carsten Egeberg Borchgrevink (1)
- dagbøker (1)
- Den norske antarktisekspedisjonen 1956–1960 (1)
- Den Norske Antarktisekspedisjonen 1956-60 (3)
- Det internasjonale geofysiske år 1957-58 (1)
- Det internasjonale geofysiske år 1957/58 (1)
- Det internasjonale polaråret (1)
- drivhuseffekt (1)
- drivhusgasser (3)
- Dronning Maud Land (41)
- ekspedisjonen (3)
- ekspedisjoner (33)
- elektroner (1)
- energiske partikler (2)
- fjernmåling (6)
- fjernstyrte flysystemer (1)
- føhn (1)
- føn (1)
- forskning (21)
- forskningsstasjoner (5)
- forurensning (4)
- fossilt brensel (1)
- fysikk (4)
- fysisk geografi (4)
- fysisk oseanografi (2)
- gasskonsentrasjoner (1)
- gassutveksling (1)
- geodesi (2)
- geofysikk (26)
- geografi (5)
- geokjemi (2)
- geologi (11)
- geomagnetiske stormer (7)
- geostrofisk (1)
- geovitenskap (3)
- glasiologi (29)
- global klimamodell (1)
- global oppvarming (5)
- gravimetri (2)
- havalkalisering (1)
- havis (14)
- havnivåstigning (2)
- havoverflaten (1)
- havsirkulasjon (1)
- havstrømmer (4)
- historie (1)
- Hjalmar Riiser (3)
- hvalfangere (3)
- hvalfangst (5)
- hydrografi (4)
- hydrologi (1)
- IGY 1957-58 (2)
- innlandsis (4)
- ionosfæren (3)
- is (1)
- is radar (2)
- isbreer (2)
- isbrem (4)
- iskjerner (8)
- iskrystaller (1)
- isshelf (4)
- jordmagnetiske målinger (1)
- karbon syklus (1)
- karbondioksid (5)
- kartlegging (3)
- kjemi (2)
- kjemisk (1)
- kjemiske analyser (3)
- klima (7)
- klimaendringer (14)
- klimagasser (4)
- klimamodeller (7)
- klimatologi (34)
- kongress (1)
- kyststrøm (1)
- langtransport (1)
- Lars Christensen (3)
- Larsen (3)
- luftforurensning (1)
- luftmassetransport (1)
- lufttemperatur (1)
- magnetisme (2)
- målinger (8)
- marin biologi (2)
- marin geofysikk (3)
- marin geologi (2)
- marin økologi (1)
- marin organisk aerosol (1)
- marinbiologi (1)
- massespektrometri (1)
- Maudheimekspedisjonen (12)
- menneskelig påvirkning (2)
- mesosfæren (2)
- metanisotoper (1)
- metanutslipp (1)
- miljø (1)
- miljøendringer (1)
- miljøgifter (1)
- modeller (1)
- NARE 1984/85 (1)
- NARE 1989/90 (2)
- NARE 1996/97 (3)
- NARE 2000/01 (2)
- NARE ekspedisjoner (2)
- NAX (1)
- NBSAE 1949-52 (12)
- nedbør (7)
- Norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon (12)
- Norsk Polarinstitutt (1)
- Norvegia ekspedisjonen (3)
- Norvegia ekspedisjoner (3)
- NSBX 1949-52 (12)
- nunataker (1)
- observasjoner (18)
- økologi (1)
- økosystemer (1)
- oppdagelsesreiser (8)
- oppvarming (1)
- ornitologi (2)
- oseanografi (25)
- Otto Nordenskjöld (1)
- overvåkning (1)
- overvintring (3)
- ozonhull (4)
- ozonlaget (12)
- paleoklimatologi (1)
- Peter I. Øy (1)
- pingviner (1)
- polarekspedisjoner (3)
- polarforskning (1)
- polarlys (2)
- polarområdene (26)
- polarvirvelen (1)
- radiometer (1)
- Roald Amundsen (1)
- Rosshavet (1)
- salpetersyre (1)
- satellite (1)
- satellite mikrobølgesensorer (2)
- satellitt bilder (1)
- satellitt observasjoner (1)
- satellittbilder (1)
- seismologi (3)
- sjøis (9)
- sjøvann (1)
- skyer (3)
- smelting (1)
- snø (5)
- snø akkumulasjon (1)
- snø radar (2)
- snøfall (2)
- snømetamorfisme (1)
- snøsmelting (1)
- solstråling (2)
- solvind (1)
- Sørishavet (32)
- sørlig oscillasjon (1)
- Southern Cross (3)
- sporgass (1)
- stabile isotoper (2)
- storbreen (1)
- stråling (1)
- stratigrafi (1)
- stratosfæren (9)
- stratosfærisk kjemi (1)
- strømmer (1)
- Sydpolen (2)
- Sydpolsekspedisjonen (3)
- symposium (1)
- temperatur (1)
- Thorshavn ekspedisjon (2)
- tidevann (1)
- tidevannsmålinger (1)
- tidsserieanalyse (1)
- topografi (4)
- Troll forskningsstasjon (5)
- ubemannede luftfartøyer (1)
- ultrafiolett stråling (4)
- utslipp (2)
- UV-stråling (1)
- vannmasser (2)
- vannsirkulasjon (1)
- vannstabile isotoper (1)
- varmeoverføring (1)
- visualisering (1)
- vitenskap (1)
- Weddellhavet (11)
- zoologi (3)
Resource type
- Book (15)
- Book Section (23)
- Conference Paper (1)
- Document (2)
- Journal Article (112)
- Manuscript (1)
- Report (1)
Publication year
-
Between 1800 and 1899
(1)
-
Between 1890 and 1899
(1)
- 1897 (1)
-
Between 1890 and 1899
(1)
-
Between 1900 and 1999
(76)
- Between 1900 and 1909 (2)
- Between 1910 and 1919 (2)
-
Between 1920 and 1929
(1)
- 1928 (1)
- Between 1930 and 1939 (10)
- Between 1940 and 1949 (2)
- Between 1950 and 1959 (11)
- Between 1960 and 1969 (14)
- Between 1970 and 1979 (9)
- Between 1980 and 1989 (5)
- Between 1990 and 1999 (20)
- Between 2000 and 2024 (78)