Your search

Fram mot grunnlovsjubileet i 2014 vil det bli utarbeidet nasjonale rammefortellinger om utvalgte epoker og tema i kystens historie. Fortellingene lanseres under overskriften Fortellinger om kyst-Norge. Siden oppstarten i 2009 har det blitt produsert seks hefter. Det første heftet, Kyst- og havlandet viser bredden i norsk kysthistorie, og finnes også i engelsk utgave. Siden har heftet Riksvei nr. 1 tatt for seg maritim infrastruktur, Ressursar til låns og Den norsk arktiske torsken og verden har lagt vekt på sild og torsk sin betydning for norsk fiskeri- og kysthistorie. Videre formidler heftene Verdens Fraktemenn og Åkeren kan òg være blå sentrale sider ved norsk sjøfartshistorie og fremveksten av havbruksnæringen, to næringer som også i dag utgjør sentrale deler av det kystvendte næringslivet i Norge. Det siste heftet så langt, det syvende i rekken, handler om norsk hvalfangsthistorie, og har fått tittelen Hval, veid, fangst og norske kyster. Her blir hvalfangstens historie fulgt fra de eldste tiders fangst med enkle midler og nyttiggjørelse av strandede hvaler, til den ekspansive utviklingen av industrialisert hvalfangst både ved norskekysten og ved fjerne kyster i Sydishavet, og de konsekvenser dette fikk. Teksten er Jan Erik Ringstads verk, mens Sølvi Vik har vært billedredaktør. Museum Vest har koordinert den tekniske produksjonen og kontakten mellom forfatter og Redaksjonsrådet. Medlemmer i redaksjonsrådet har vært Pål Christensen fra Museum Nord, Jo van der Eyden fra Etatsmuseet for Kystverket, Per G. Norseng fra Norsk Maritimt Museum og Bjørg Christophersen, Anders Haaland og Årstein Svihus fra Museum Vest. Direktoratene og nettverksmuseene håper at de nasjonale rammefortellingene vil være til glede, ettertanke og nytte for alle kystkulturinteresserte, og at de kan bidra til et historisk perspektiv på nåtidens og framtidens utfordringer. Direktoratene og museene tar gjerne imot spørsmål eller synspunkter på prosjektet. Les mer om Fortellinger om kyst-Norge på www.kyst-norge.no. 10. oktober 2011 På østsiden av Larviksfjorden skjærer den lille bukta Rekkevik inn i det kuperte landskapet. På sletta innerst i bukta lå Colin Archers båtbyggeri hvor polarskipet Fram ble bygget. Like bak båtbyggeriet åpner det seg en åtte meter bred kløft som smalner av innover. Da man i 1914 skulle grave en brønn ytterst i denne kløfta, støtte man på noen meget store knokler som man hogg seg gjennom for å få brønnen tilstrekkelig dyp. De avhogde fragmentene ble innsendt til universitetet, hvor man fastslo at det var knokler av grønlandshval. Grønlandshvalen er en av tre hvalarter som lever hele sitt liv i Arktis – de andre to er hvithvalen og narhvalen. Funnstedet lå noe over 40 meter fra strandlinjen, fire, fem kilometer utenfor raet. En analyse av funnet indikerer at hvalen kan ha kjørt seg fast i kløfta da denne lå på ca. 30 meters dyp, og druknet. Klimaet må da ha vært høyarktisk, og dateringen ble satt til ca. 10 000 f. Kr. Hvalen følger mennesket i tid og rom. Det finnes knapt en kyst der mennesker har bodd uten at hval og andre sjøpattedyr har vært del av deres ressursgrunnlag. Fra kysten har man sett hvalens mektige ”blåst” og kraftige bevegelser. Iblant strandet store eksemplarer og ga opphav til mytiske forestillinger og inspirasjon til avbildninger. Hvalen kan altså følges 10-12 000 år tilbake langs våre kyster. Vi skal møte den i noen tekster fra norrøn tid av, diskutere ulike fangstprinsipper og omtale Svend Foyns granatharpun. Fra vår egen kyst skal vi følge fangsten til en rekke felt kloden rundt, især til Antarktis med annekteringer av store landområder i hvalfangstens kjølvann. En rekke aktører fortjener omtale, både investorer, arbeidere, motstandere, forskere, politikere og de som ble igjen hjemme da flåten dro av sted. Målet er at heftet skal bidra til kunnskap om viktige linjer i norsk hvalfangsthistorie.

I denne masteroppgaven har jeg med utgangspunkt i kvinner bosatt i og rundt Sandefjord kommune i Vestfold, sett nærmere på kvinnenes side av hvalfangsthistorien, og undersøkt hvordan hvalfangernes hustruer opplevde hverdagen med og uten ektemennene ved sin side under den pelagiske hvalfangsten i tidsrommet 1930-1968. Oppgavens hovedproblemstilling, ”hvalfangerhustruer, en gruppe sterke kvinner?” er inspirert av moderne kjønnsteori og kjønnsforskning, og stiller spørsmålstegn ved flere sentrale påstander i den eneste andre boken om hvalfangerhustruene i Vestfold, nemlig høyskolelæreren og forfatteren Jorunn Vesterlids bok Hvalfangerkoner og barn forteller fra 1992. Oppgaven er videre en kvalitativ studie, og bygger i hovedsak på muntlige kilder. Hovedkildene er egne intervjuer med tidligere hvalfangerhustruer og en hvalfanger, i tillegg til minnematerialet etter Jorunn Vesterlid, som også består av intervjuer med forhenværende hvalfangerhustruer. I tillegg består oppgavens kildegrunnlag av et supplerende kildemateriale som blant annet består av en privat brevsamling, foto og avisutklipp. Oppgaven består av totalt fire analysekapitler, som på ulike måter belyser og besvarer problemstillingen. I det første kapittelet ser jeg nærmere på hvalfangerhustruenes arbeid, og studerer både arbeidet til hvalfangerhustruene som bodde på gård, og arbeidet til hvalfangerhustruer som bodde i byen eller tettbygde strøk. Sentrale spørsmål er hvorvidt hvalfangerhustruenes arbeid skilte seg fra øvrige, samtidige kvinners arbeid, samt om mennenes fravær førte til at kvinnene fikk større ansvar. Denne diskusjonen fortsettes i kapittel tre, hvor jeg diskuterer kvinnenes arbeid og hverdagsliv under andre verdenskrig. I kapittel fire tar jeg for meg hvalfangerhustruenes fritid, og undersøker om de tilbrakte mye tid sammen under mennenes fravær, en diskusjon som igjen belyser hvorvidt kvinnene opplevde at de var del av en spesiell gruppe, eller et kollektiv som hvalfangerhustruer. Det siste analysekapittelet omhandler kvinnenes følelser, og jeg spør hvordan det var å leve med en ektemann som var fraværende store deler av året, og som i tillegg hadde et tidvis farlig yrke. På bakgrunn av analysen har jeg kommet frem til en hovedkonklusjon, hvor jeg hevder at hvalfangerhustruene nødvendigvis ikke var sterkere enn andre kvinner, men at de som følge av mennenes fravær likevel måtte takle så vel et utvidet ansvar som ekstra utfordringer. Jeg finner heller ikke at det medfører riktighet å omtale hvalfangerhustruene som en egen gruppe kvinner til enhver tid, til tross for at det forekom anledninger hvor kvinnene opplevde så vel liknende erfaringer som samhold.

The first factory ship of the so-called modern era of Antarctic whaling was Admiralen, arriving together with two smaller catcher boats in the South Shetland Islands in January 1906, after a period of whaling in the Falkland Islands. The expedition leader was Alexander Lange, a Norwegian whaler with a long experience from whaling in northern Norway and Spitsbergen. He kept a diary for a considerable period and this covered several whaling voyages. The one dealing with the pioneer Antarctic season of 1905–1906 has been translated from Norwegian into English and is presented here with an introduction that places the expedition into its wider context.

Siste halvdel av 1950-tallet var en viktig periode i norsk hvalfangst. Norge, som tidligere hadde vært den dominerende hvalfangstnasjonen, var som resultat av hard konkurranse kommet på defensiven i forhold til de andre hvalfangstnasjonene. Den høye hvaloljeprisen, som blant annet var forårsaket av Europas fettbehov i kjølvannet av den andre verdenskrig, resulterte i at nye nasjoner etter krigen engasjerte seg i hvalfangst. For å sikre seg en størst mulig andel av totalkvoten ønsket Sovjetunionen og Japan nå å foreta en kraftig utbygging av sine fangstflåter, noe som ville gjøre situasjonen enda vanskeligere for den norske hvalfangstnæringen. Det var av største viktighet at denne ekspansjonen ble stoppet, siden dette spørsmålet i norske hvalfangstkretser ble oppfattet som et være eller ikke være for norsk hvalfangst. De norske hvalfangstselskapene startet derfor en kampanje for å få regjeringen til å stanse de to landenes utbyggingsplaner. Mitt hovedfokus i denne oppgaven vil være å belyse hvalfangstnæringens rolle i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken på 1950-tallet. For å kunne gi et svar på dette spørsmålet har jeg tatt for meg to av hvalfangstpolitikkens viktigste saker dette tiåret. Den første dreier seg om den nevnte kampen for å stanse Sovjetunionens og Japans ekspansjonsplaner, mens den andre dreier seg om kampen for en ordning med nasjonale kvoter. En studie av disse to sakene gir også innsyn i næringen som helhet. I tillegg til å kartlegge hvalfangstnæringens politiske innflytelse vil det også være viktig å gi en fremstilling av utviklingen innen hvalfangstreguleringen i denne perioden, altså siste halvdel av 1950-tallet. Med begrepet norsk hvalfangstpolitikk, mener jeg den politikken regjeringen utformet og som blant annet ble presentert på de årlige møtene i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC). For å kunne gi et godt svar på problemstillingen er det nødvendig å besvare flere underliggende spørsmål. Hvalfangstselskapene organiserte seg tidlig gjennom dannelsen av Norges Hvalfangstforbund. Dette var en organisasjon som kjempet for at hvalfangstredernes interesser ble ivaretatt. Hvalfangstrederne var i tillegg representert i Hvalrådet. Dette var et statlig organ som hadde en rådgivende funksjon i regjeringens utarbeidelse av den norske hvalfangstpolitikken. Følgende spørsmål blir derfor viktige i mitt arbeid: Hvilken rolle spilte Norges Hvalfangstforbund i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken? Hvordan opererte næringens representanter for å få gjennomslag for sine interesser i Hvalrådet? Det vil også være nødvendig å kartlegge sammenhengen mellom Hvalrådet og regjeringen. I hvilken grad var Hvalrådets uttalelser utslagsgivende for den endelige norske hvalfangstpolitikken? Bortsett fra tiden da Norge stod utenfor Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen, sendte landet hvert år en delegasjon til kommisjonens årlige møter. Det vil være viktig å undersøke i hvilken grad næringen var representert i disse delegasjonene. Møtte den norske delegasjonen med bundet mandat, eller hadde den en viss frihet til å forhandle? Mot slutten av oppgaven ønsker jeg å se komparativt på hvalfangstnæringens politiske innflytelse i forhold til landbruket og fiskerinæringen i den samme perioden. Oppnådde hvalfangstnæringen større politisk innflytelse sammenliknet med disse næringene, og hva skyldtes i tilfelle dette?