Antarktis-bibliografi er en database over den norske Antarktis-litteraturen.

Hensikten med bibliografien er å synliggjøre norsk antarktisforskning og annen virksomhet/historie i det ekstreme sør. Bibliografien er ikke komplett, spesielt ikke for nyere forskning, men den blir oppdatert.

Norsk er her definert som minst én norsk forfatter, publikasjonssted Norge eller publikasjon som har utspring i norsk forskningsprosjekt.

Antarktis er her definert som alt sør for 60 grader. I tillegg har vi tatt med Bouvetøya.

Det er ingen avgrensing på språk (men det meste av innholdet er på norsk eller engelsk). Eldre norske antarktispublikasjoner (den eldste er fra 1894) er dominert av kvalfangst og ekspedisjoner. I nyere tid er det den internasjonale polarforskninga som dominerer. Bibliografien er tverrfaglig; den dekker både naturvitenskapene, politikk, historie osv. Skjønnlitteratur er også inkludert, men ikke avisartikler eller upublisert materiale.

Til høyre finner du en «HELP-knapp» for informasjon om søkemulighetene i databasen. Mange referanser har lett synlige lenker til fulltekstversjon av det aktuelle dokumentet. For de fleste tidsskriftartiklene er det også lagt inn sammendrag.

Bibliografien er produsert ved Norsk Polarinstitutts bibliotek.

Your search

Results 3 resources

  • Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS) har blitt funnet i blodprøver fra sørjo (Catharacta maccormicki) tatt i løpet av hekkesesongen i kolonien i Svarthamaren (Dronning Mauds land, Antarktis). For å undersøke om disse konsentrasjonene i sørjo stammer fra dietten i hekkesesongen, sammenligner denne oppgaven biomagnifisering i to næringskjeder. Ved innenlands kolonien Svarthamaren spiser sørjoene nesten utelukkende egg og unger fra antarktisk petrell (Thalassoica antarctica), og petrellene spiser fisk og krepsdyr. I den kystnære kolonien ved Dumont D’Urville (DDU, Adélie Land), spiser sørjoene hovedsakelig egg og unger fra Adélie pingviner (Pygoscelis adeliae). Væskekromatografi-massespektrometri (LC/MS) ble brukt for å måle PFAS i mageinnhold og egg fra antarktisk petrell, og i blodprøver fra sørjo, Adélie pingvin-unger, og antarktisk petrellunger og -voksne. Stabile isotoper (δ13C and δ15N) ble også analysert som diettdeskriptorer. Resultatene ble slått sammen med resultater fra tidligere studier fra begge koloniene for å oppnå et datasett for sørjo og dens diett ved både Svarthamaren og DDU. Datasettet ble brukt for å beregne biomagnifiseringsfaktor (BMF) og trofisk magnifisering faktor (TMF) for de detekterte PFASene i de to næringskjedene. Ved Svarthamaren var PFUnA over deteksjonsgrensen i alle matriksene, men var ikke tilstede i enkelte prøver. Andre detekterte PFASer var Perfluoroktyl sulfonat (PFOS), Perfluorononanoate (PFNA), Perfluorodecanoate (PFDcA), Perfluoroundecanoate (PFUnA), Perfluorododecanoate (PFDoA), Perfluorotridecanoate (PFTriA) and Perfluorotetradecanoate (PFTeA). PFAS konsentrasjonene økte oppover i næringskjeden, hvorav nivåene for alle detekterte PFASer var høyest hos sørjo. Ved DDU var PFAS konsentrasjonene lavere, men mønsteret var sammenlignbart med det i Svarthamaren. Forgrenet PFOS ble kvantifisert i sørjo fra DDU, men var ikke over deteksjonsgrense i andre matrikser. Byttedyrene hadde flere PFASer over deteksjonsgrensen i Svarthamaren sammenliknet med DDU. Vi beregnet BMF og TMF for alle detekterte PFASer i Svarthamaren, men kun for PFOS, PFNA, PFDcA og PFUnA i DDU fordi bare disse ble funnet i både sørjo og pingvinene. BMF for PFOS var høyere enn forventet i vanlige predator-bytte forhold i begge koloniene, noe som peker på en ukjent kilde. Biomagnifikasjonsverdiene for andre PFASer var varierende, men sammenliknbare mellom koloniene. PFAS-konsentrasjonene i sørjo fra begge kolonier og i antarktisk petrell reflekterer sannsynligvis eksponering utenfor Antarktis i løpet av vinteren. De detekterte konsentrasjoner i Adélie pingviner er ikke høye nok for å forklare de høye PFAS-nivåene i sørjoene i DDU. Derfor, i DDU, disse PFAS-nivåer kommer fra andre byttedyr enten innenfor regioner eller mest sannsynligvis fra utenfor Antarktis.

  • Fish oil dietary supplements and complementary medicines are pitched to play a role of increasing strategic importance in meeting daily requirements of essential nutrients, such as long-chain (≥C20, LC) omega-3 polyunsaturated fatty acids and vitamin D. Recently a new product category, derived from Antarctic krill, has been launched on the omega-3 nutriceutical market. Antarctic krill oil is marketed as demonstrating a greater ease of absorption due to higher phospholipid content, as being sourced through sustainable fisheries and being free of toxins and pollutants; however, limited data is available on the latter component. Persistent Organic Pollutants (POP) encompass a range of toxic, man-made contaminants that accumulate preferentially in marine ecosystems and in the lipid reserves of organisms. Extraction and concentration of fish oils therefore represents an inherent nutritional-toxicological conflict. This study aimed to provide the first quantitative comparison of the nutritional (EPA and DHA) versus the toxicological profiles of Antarctic krill oil products, relative to various fish oil categories available on the Australian market. Krill oil products were found to adhere closely to EPA and DHA manufacturer specifications and overall were ranked as containing intermediate levels of POP contaminants when compared to the other products analysed. Monitoring of the pollutant content of fish and krill oil products will become increasingly important with expanding regulatory specifications for chemical thresholds.

  • The venom of Antarctic octopus remains completely unstudied. Here, a preliminary investigation was conducted into the properties of posterior salivary gland (PSG) extracts from four Antarctica eledonine (Incirrata; Octopodidae) species (Adelieledone polymorpha, Megaleledone setebos, Pareledone aequipapillae, and Pareledone turqueti) collected from the coast off George V’s Land, Antarctica. Specimens were assayed for alkaline phosphatase (ALP), acetylcholinesterase (AChE), proteolytic, phospholipase A2 (PLA2), and haemolytic activities. For comparison, stomach tissue from Cirroctopus sp. (Cirrata; Cirroctopodidae) was also assayed for ALP, AChE, proteolytic and haemolytic activities. Dietary and morphological data were collected from the literature to explore the ecological importance of venom, taking an adaptive evolutionary approach. Of the incirrate species, three showed activities in all assays, while P. turqueti did not exhibit any haemolytic activity. There was evidence for cold-adaptation of ALP in all incirrates, while proteolytic activity in all except P. turqueti. Cirroctopus sp. stomach tissue extract showed ALP, AChE and some proteolytic activity. It was concluded that the AChE activity seen in the PSG extracts was possibly due to a release of household proteins, and not one of the secreted salivary toxins. Although venom undoubtedly plays an important part in prey capture and processing by Antarctica eledonines, no obvious adaptations to differences in diet or morphology were apparent from the enzymatic and haemolytic assays. However, several morphological features including enlarged PSG, small buccal mass, and small beak suggest such adaptations are present. Future studies should be conducted on several levels: Venomic, providing more detailed information on the venom compositions as well as the venom components themselves; ecological, for example application of serological or genetic methods in identifying stomach contents; and behavioural, including observations on capture of different types of prey.

Last update from database: 3/1/25, 3:17 AM (UTC)