Your search

Historien om jakten på blåhvalen, verdens største dyr. Blåhvalen var nær ved å bli utryddet av den moderne hvalfangsten med raske båter, sprenggranater og harpunkanon. Lenge utgjorde Vestfold verdens hvalfangstsentrum, og på det meste forlot ti tusen norske menn familien og dro på hvalfangst i fremmede farvann. Det var et blodslit, og et eventyr. Helt fra starten kom det advarsler om at hvalene kunne bli utryddet. For blåhvalen var det på nære nippet. Underarten i Antarktis, som blir aller størst, regnes fortsatt som kritisk truet. I sluttspillet om blåhvalens skjebne ble Norge utfordret av både Storbritannia og Nazi-Tyskland, Japan og Sovjetunionen, som kastet seg inn i kampen om Sørishavets rikdommer. "Hvaleventyret" er en medrivende historie om blåhvalen og hvalfangsten. Den forteller om hvalenes årlige trekk mellom isen og varmere hav, om hvalfangernes livsfarlige pionerferder i polhavene, og om kampen for å redde de siste blåhvalene.

During the first half of the twentieth century a number of individuals in Norway participated in the transfer of animals from both the Arctic to the Antarctic regions and vice versa. These projects may be conceptualized as a form of imperial acclimatization, following in the footsteps of earlier attempts to transplant both plants and animals from their indigenous ranges to new geographic locations for both practical and recreational purposes. Reindeer were introduced to the island of South Georgia before World War I as Norwegian whalers turned a space previously uninhabited by humans into the operational hub of a booming Antarctic whaling industry. The successful transplantation of reindeer was followed by less successful attempts to transfer muskoxen from Greenland to Svalbard and the Scandinavian mainland, penguins from the Antarctic to the coast of Norway, and dreams of transferring fur seals from south to north. We argue that these attempts constituted both practical attempts to “enrich” the fauna of discrete habitats, but also expressions of Norwegian authority over the polar regions at a time when imperial ambitions in both the Arctic and Antarctic had significant traction within Norway. The transplanted animals may thus be conceived as geopolitical instruments – mastery over fauna as being a means of expressing mastery over space.

1912 fikk Nøtterøy en ny innbygger. Hvalfangeren H. G. Melsom var vendt hjem fra et hvalfangerliv i det fjerne Østen og kjøpte hus på Ørsnes. Her startet han opp en ny fase i livet, som skipsreder. Høydepunktet i hans karriere var trolig da hvalskuta «Lancing» dro om bord den første hvalen fra en opphalingsslipp i hekken på båten. Med dette var den virkelige pelagiske hvalfangsten i gang. Historien om «Lancing» som det første hvalkokeriet som kunne dra en hel hval om bord, er vel kjent og beskrevet. Dette var starten på den pelagiske hvalfangsten som brakte hvalfangsten inn i en ny fase. Men historien om hvalfangeren og rederen fra Nøtterøy, som var en av dem som sto bak, har ikke vært særlig kjent. Med god hjelp fra barnebarnet Henrik Melsom Henriksen, har Tore Dyrhaug skrevet ned denne historien.

Hvalfangst-eventyret i Antarktis fra 1905 kostet menneskeliv og blodslit. Hvalfangernes forsøk på å organisere seg ble møtt med svartelisting, utestengelse og arrestasjoner.

Norge hadde en dominerende posisjon i fortidas industrielle hvalfangst, og har også hatt en viktig rolle i konfliktene omkring den gjenværende fangsten av hval i dag. Hvalene har i løpet av denne tiden gått fra å være objekter i et økonomisk ”eventyr”, til å bli symbol for miljøbevissthet, hvor kampen om hvalfangsten har blitt framstilt som den definerende globale miljøkonflikten siden 1970-tallet. I denne avhandlingen blir endringer i forståelser av hvalen og hvalfangsten gjennom den moderne hvalfangstens historie undersøkt. Avhandlingen viser hvordan endringene kom til uttrykk i forvaltning, men også i norsk og internasjonal offentlighet, slik som i medier og i populærkultur. Teoretisk og metodisk har arbeidet gjort bruk av innrammingsbegrepet. Avhandlingen bruker i så måte innramming for å vise hvordan oppfatninger av hvalen og hvalfangsten har blitt fremstilt, forhandlet og ført til nye innramminger, og hvordan ulike forståelser og prosesser enkelte ganger har eksistert side ved side og i konflikt. For eksempel rammes hvalen inn som en økonomisk ressurs, som økologiske bestander som risikerer utryddelse, og som sansbare og sansende medskapninger. De ulike innrammingene fører igjen til vektlegging av ulike hensyn, men også til ulike former for kunnskap og forvaltning. Norway had a dominant role in the industrial whaling of the past, but has also had a central position in the conflicts around the remaining whaling of today. From being prized objects in an economic “adventure” whales have become a symbol of environmental awareness, and the disagreements on whaling has sometimes been perceived as the definite global environmental conflict since the 1970’s. This dissertation examines changes in understandings and management of whales and whaling through the history of modern whaling. The work shows how changes in perceptions of the whale have affected the administrative bodies of whaling and developed in Norwegian and international public debate, as in media and popular culture. Theoretically and methodically this work leans on the concept of “framing”. The dissertation uses framing to show how changes in the perception of whaling have been negotiated, leading to new framings of whales and whaling, and how some of these different understandings and processes have existed side by side, often in conflict with each other. The whale is for example at the same time framed as an economic resource, as scarce ecological stocks in risk of extinction, and as perceptible and sentient fellow beings. These frames lead to different considerations and emphasis, but also to different types of knowledge and management

Fram mot grunnlovsjubileet i 2014 vil det bli utarbeidet nasjonale rammefortellinger om utvalgte epoker og tema i kystens historie. Fortellingene lanseres under overskriften Fortellinger om kyst-Norge. Siden oppstarten i 2009 har det blitt produsert seks hefter. Det første heftet, Kyst- og havlandet viser bredden i norsk kysthistorie, og finnes også i engelsk utgave. Siden har heftet Riksvei nr. 1 tatt for seg maritim infrastruktur, Ressursar til låns og Den norsk arktiske torsken og verden har lagt vekt på sild og torsk sin betydning for norsk fiskeri- og kysthistorie. Videre formidler heftene Verdens Fraktemenn og Åkeren kan òg være blå sentrale sider ved norsk sjøfartshistorie og fremveksten av havbruksnæringen, to næringer som også i dag utgjør sentrale deler av det kystvendte næringslivet i Norge. Det siste heftet så langt, det syvende i rekken, handler om norsk hvalfangsthistorie, og har fått tittelen Hval, veid, fangst og norske kyster. Her blir hvalfangstens historie fulgt fra de eldste tiders fangst med enkle midler og nyttiggjørelse av strandede hvaler, til den ekspansive utviklingen av industrialisert hvalfangst både ved norskekysten og ved fjerne kyster i Sydishavet, og de konsekvenser dette fikk. Teksten er Jan Erik Ringstads verk, mens Sølvi Vik har vært billedredaktør. Museum Vest har koordinert den tekniske produksjonen og kontakten mellom forfatter og Redaksjonsrådet. Medlemmer i redaksjonsrådet har vært Pål Christensen fra Museum Nord, Jo van der Eyden fra Etatsmuseet for Kystverket, Per G. Norseng fra Norsk Maritimt Museum og Bjørg Christophersen, Anders Haaland og Årstein Svihus fra Museum Vest. Direktoratene og nettverksmuseene håper at de nasjonale rammefortellingene vil være til glede, ettertanke og nytte for alle kystkulturinteresserte, og at de kan bidra til et historisk perspektiv på nåtidens og framtidens utfordringer. Direktoratene og museene tar gjerne imot spørsmål eller synspunkter på prosjektet. Les mer om Fortellinger om kyst-Norge på www.kyst-norge.no. 10. oktober 2011 På østsiden av Larviksfjorden skjærer den lille bukta Rekkevik inn i det kuperte landskapet. På sletta innerst i bukta lå Colin Archers båtbyggeri hvor polarskipet Fram ble bygget. Like bak båtbyggeriet åpner det seg en åtte meter bred kløft som smalner av innover. Da man i 1914 skulle grave en brønn ytterst i denne kløfta, støtte man på noen meget store knokler som man hogg seg gjennom for å få brønnen tilstrekkelig dyp. De avhogde fragmentene ble innsendt til universitetet, hvor man fastslo at det var knokler av grønlandshval. Grønlandshvalen er en av tre hvalarter som lever hele sitt liv i Arktis – de andre to er hvithvalen og narhvalen. Funnstedet lå noe over 40 meter fra strandlinjen, fire, fem kilometer utenfor raet. En analyse av funnet indikerer at hvalen kan ha kjørt seg fast i kløfta da denne lå på ca. 30 meters dyp, og druknet. Klimaet må da ha vært høyarktisk, og dateringen ble satt til ca. 10 000 f. Kr. Hvalen følger mennesket i tid og rom. Det finnes knapt en kyst der mennesker har bodd uten at hval og andre sjøpattedyr har vært del av deres ressursgrunnlag. Fra kysten har man sett hvalens mektige ”blåst” og kraftige bevegelser. Iblant strandet store eksemplarer og ga opphav til mytiske forestillinger og inspirasjon til avbildninger. Hvalen kan altså følges 10-12 000 år tilbake langs våre kyster. Vi skal møte den i noen tekster fra norrøn tid av, diskutere ulike fangstprinsipper og omtale Svend Foyns granatharpun. Fra vår egen kyst skal vi følge fangsten til en rekke felt kloden rundt, især til Antarktis med annekteringer av store landområder i hvalfangstens kjølvann. En rekke aktører fortjener omtale, både investorer, arbeidere, motstandere, forskere, politikere og de som ble igjen hjemme da flåten dro av sted. Målet er at heftet skal bidra til kunnskap om viktige linjer i norsk hvalfangsthistorie.