Your search

Maritime historical documentary sources of weather and state of sea surface including sea ice can aid in filling a known climate knowledge gap for the Southern Ocean and Antarctica for the first half of the 20th century. This study presents a data set of marine climate, sea ice and icebergs recovered from a collection of logbooks from mainly Norwegian whaling factory ships that operated in the Southern Ocean during 1929-1940. The data set comprises some 8000 weather and 4000 sea ice/open sea records from austral summers of the study period. This paper further discusses the structure and content of most common Norwegian maritime documentary sources of the period along with the practices of logging information relevant for the study, such as time keeping, positioning and making weather observations. An emphasis was made on recovery of notes on sea ice and icebergs and their interpretation in terms of WMO categories of sea ice concentration. Data, including ship-related metadata from all individual documents are homogenized and structured to a common machine-readable format that simplifies its ingestion into relevant climate data depositories.

The paper analyses the economic and political history of the Ross Sea, where exploration, science, commercial exploitation, politics and adventure became highly interlinked and interwoven. Expedition accounts and the extensive literature on Antarctic history and politics inform the contextual aspects. The archives of the Norwegian whaling company A/S Rosshavet, established in 1923, and the United States of America and New Zealand archival material from the 1950s are key sources. From the first whaling season onwards, the impact of Antarctic whaling, and later scientific bases, highlights and illustrates the tensions between Antarctic commerce, territorial claims and international politics.

Det var det første norske oljeeventyret. I dag snakker ingen om det. I drøye hundre år etter at Svend Foyn oppfant granatharpunen i 1863, var Norge pådriver, innovatør og profitør i den største nedslaktingen av ville dyr verden noensinne har sett: Den globale industrielle hvalfangsten. Norge utviklet teknologi, åpnet nye fangstfelt og arbeidet internasjonalt for å hindre regulering og begrensninger. Da hvalfangstens epoke var over, var nesten ingen igjen av hvalene som hadde fylt verdenshavene. I dypet rådet en ny stillhet. Langs strendene i Sørishavet lå bare de råtnende hvalskrottene igjen. Men de norske hvalfangstrederne hadde blitt rike. Vanlige norske arbeidere bemannet den norske hvalfangstindustriens hvalkokerier og hvalbåter. For disse mennene var arbeidet slit, eventyr og mareritt. Etter dem finnes et stort materiale - fotografier, dagbøker, brev - som forteller om arbeidernes erfaringer fra slaktesonene i Sørishavet. I Utryddelsen forteller Espen Ytreberg historien om den norske hvalfangsten fra arbeidernes perspektiv. Han tar oss med på fangsten, lar oss følge arbeidernes opplevelser, setter bildene og beretningene deres inn i en større historisk sammenheng. Utryddelsen er et enestående stykke historieskriving om et avgjørende kapittel i norsk historie - en bok som åpner den nære norske fortiden opp for oss på helt nye måter.

Historien om jakten på blåhvalen, verdens største dyr. Blåhvalen var nær ved å bli utryddet av den moderne hvalfangsten med raske båter, sprenggranater og harpunkanon. Lenge utgjorde Vestfold verdens hvalfangstsentrum, og på det meste forlot ti tusen norske menn familien og dro på hvalfangst i fremmede farvann. Det var et blodslit, og et eventyr. Helt fra starten kom det advarsler om at hvalene kunne bli utryddet. For blåhvalen var det på nære nippet. Underarten i Antarktis, som blir aller størst, regnes fortsatt som kritisk truet. I sluttspillet om blåhvalens skjebne ble Norge utfordret av både Storbritannia og Nazi-Tyskland, Japan og Sovjetunionen, som kastet seg inn i kampen om Sørishavets rikdommer. "Hvaleventyret" er en medrivende historie om blåhvalen og hvalfangsten. Den forteller om hvalenes årlige trekk mellom isen og varmere hav, om hvalfangernes livsfarlige pionerferder i polhavene, og om kampen for å redde de siste blåhvalene.

During the first half of the twentieth century a number of individuals in Norway participated in the transfer of animals from both the Arctic to the Antarctic regions and vice versa. These projects may be conceptualized as a form of imperial acclimatization, following in the footsteps of earlier attempts to transplant both plants and animals from their indigenous ranges to new geographic locations for both practical and recreational purposes. Reindeer were introduced to the island of South Georgia before World War I as Norwegian whalers turned a space previously uninhabited by humans into the operational hub of a booming Antarctic whaling industry. The successful transplantation of reindeer was followed by less successful attempts to transfer muskoxen from Greenland to Svalbard and the Scandinavian mainland, penguins from the Antarctic to the coast of Norway, and dreams of transferring fur seals from south to north. We argue that these attempts constituted both practical attempts to “enrich” the fauna of discrete habitats, but also expressions of Norwegian authority over the polar regions at a time when imperial ambitions in both the Arctic and Antarctic had significant traction within Norway. The transplanted animals may thus be conceived as geopolitical instruments – mastery over fauna as being a means of expressing mastery over space.

1912 fikk Nøtterøy en ny innbygger. Hvalfangeren H. G. Melsom var vendt hjem fra et hvalfangerliv i det fjerne Østen og kjøpte hus på Ørsnes. Her startet han opp en ny fase i livet, som skipsreder. Høydepunktet i hans karriere var trolig da hvalskuta «Lancing» dro om bord den første hvalen fra en opphalingsslipp i hekken på båten. Med dette var den virkelige pelagiske hvalfangsten i gang. Historien om «Lancing» som det første hvalkokeriet som kunne dra en hel hval om bord, er vel kjent og beskrevet. Dette var starten på den pelagiske hvalfangsten som brakte hvalfangsten inn i en ny fase. Men historien om hvalfangeren og rederen fra Nøtterøy, som var en av dem som sto bak, har ikke vært særlig kjent. Med god hjelp fra barnebarnet Henrik Melsom Henriksen, har Tore Dyrhaug skrevet ned denne historien.

Hvalfangst-eventyret i Antarktis fra 1905 kostet menneskeliv og blodslit. Hvalfangernes forsøk på å organisere seg ble møtt med svartelisting, utestengelse og arrestasjoner.

Norge hadde en dominerende posisjon i fortidas industrielle hvalfangst, og har også hatt en viktig rolle i konfliktene omkring den gjenværende fangsten av hval i dag. Hvalene har i løpet av denne tiden gått fra å være objekter i et økonomisk ”eventyr”, til å bli symbol for miljøbevissthet, hvor kampen om hvalfangsten har blitt framstilt som den definerende globale miljøkonflikten siden 1970-tallet. I denne avhandlingen blir endringer i forståelser av hvalen og hvalfangsten gjennom den moderne hvalfangstens historie undersøkt. Avhandlingen viser hvordan endringene kom til uttrykk i forvaltning, men også i norsk og internasjonal offentlighet, slik som i medier og i populærkultur. Teoretisk og metodisk har arbeidet gjort bruk av innrammingsbegrepet. Avhandlingen bruker i så måte innramming for å vise hvordan oppfatninger av hvalen og hvalfangsten har blitt fremstilt, forhandlet og ført til nye innramminger, og hvordan ulike forståelser og prosesser enkelte ganger har eksistert side ved side og i konflikt. For eksempel rammes hvalen inn som en økonomisk ressurs, som økologiske bestander som risikerer utryddelse, og som sansbare og sansende medskapninger. De ulike innrammingene fører igjen til vektlegging av ulike hensyn, men også til ulike former for kunnskap og forvaltning. Norway had a dominant role in the industrial whaling of the past, but has also had a central position in the conflicts around the remaining whaling of today. From being prized objects in an economic “adventure” whales have become a symbol of environmental awareness, and the disagreements on whaling has sometimes been perceived as the definite global environmental conflict since the 1970’s. This dissertation examines changes in understandings and management of whales and whaling through the history of modern whaling. The work shows how changes in perceptions of the whale have affected the administrative bodies of whaling and developed in Norwegian and international public debate, as in media and popular culture. Theoretically and methodically this work leans on the concept of “framing”. The dissertation uses framing to show how changes in the perception of whaling have been negotiated, leading to new framings of whales and whaling, and how some of these different understandings and processes have existed side by side, often in conflict with each other. The whale is for example at the same time framed as an economic resource, as scarce ecological stocks in risk of extinction, and as perceptible and sentient fellow beings. These frames lead to different considerations and emphasis, but also to different types of knowledge and management