Your search

Norge hadde en dominerende posisjon i fortidas industrielle hvalfangst, og har også hatt en viktig rolle i konfliktene omkring den gjenværende fangsten av hval i dag. Hvalene har i løpet av denne tiden gått fra å være objekter i et økonomisk ”eventyr”, til å bli symbol for miljøbevissthet, hvor kampen om hvalfangsten har blitt framstilt som den definerende globale miljøkonflikten siden 1970-tallet. I denne avhandlingen blir endringer i forståelser av hvalen og hvalfangsten gjennom den moderne hvalfangstens historie undersøkt. Avhandlingen viser hvordan endringene kom til uttrykk i forvaltning, men også i norsk og internasjonal offentlighet, slik som i medier og i populærkultur. Teoretisk og metodisk har arbeidet gjort bruk av innrammingsbegrepet. Avhandlingen bruker i så måte innramming for å vise hvordan oppfatninger av hvalen og hvalfangsten har blitt fremstilt, forhandlet og ført til nye innramminger, og hvordan ulike forståelser og prosesser enkelte ganger har eksistert side ved side og i konflikt. For eksempel rammes hvalen inn som en økonomisk ressurs, som økologiske bestander som risikerer utryddelse, og som sansbare og sansende medskapninger. De ulike innrammingene fører igjen til vektlegging av ulike hensyn, men også til ulike former for kunnskap og forvaltning. Norway had a dominant role in the industrial whaling of the past, but has also had a central position in the conflicts around the remaining whaling of today. From being prized objects in an economic “adventure” whales have become a symbol of environmental awareness, and the disagreements on whaling has sometimes been perceived as the definite global environmental conflict since the 1970’s. This dissertation examines changes in understandings and management of whales and whaling through the history of modern whaling. The work shows how changes in perceptions of the whale have affected the administrative bodies of whaling and developed in Norwegian and international public debate, as in media and popular culture. Theoretically and methodically this work leans on the concept of “framing”. The dissertation uses framing to show how changes in the perception of whaling have been negotiated, leading to new framings of whales and whaling, and how some of these different understandings and processes have existed side by side, often in conflict with each other. The whale is for example at the same time framed as an economic resource, as scarce ecological stocks in risk of extinction, and as perceptible and sentient fellow beings. These frames lead to different considerations and emphasis, but also to different types of knowledge and management

I denne masteroppgaven har jeg med utgangspunkt i kvinner bosatt i og rundt Sandefjord kommune i Vestfold, sett nærmere på kvinnenes side av hvalfangsthistorien, og undersøkt hvordan hvalfangernes hustruer opplevde hverdagen med og uten ektemennene ved sin side under den pelagiske hvalfangsten i tidsrommet 1930-1968. Oppgavens hovedproblemstilling, ”hvalfangerhustruer, en gruppe sterke kvinner?” er inspirert av moderne kjønnsteori og kjønnsforskning, og stiller spørsmålstegn ved flere sentrale påstander i den eneste andre boken om hvalfangerhustruene i Vestfold, nemlig høyskolelæreren og forfatteren Jorunn Vesterlids bok Hvalfangerkoner og barn forteller fra 1992. Oppgaven er videre en kvalitativ studie, og bygger i hovedsak på muntlige kilder. Hovedkildene er egne intervjuer med tidligere hvalfangerhustruer og en hvalfanger, i tillegg til minnematerialet etter Jorunn Vesterlid, som også består av intervjuer med forhenværende hvalfangerhustruer. I tillegg består oppgavens kildegrunnlag av et supplerende kildemateriale som blant annet består av en privat brevsamling, foto og avisutklipp. Oppgaven består av totalt fire analysekapitler, som på ulike måter belyser og besvarer problemstillingen. I det første kapittelet ser jeg nærmere på hvalfangerhustruenes arbeid, og studerer både arbeidet til hvalfangerhustruene som bodde på gård, og arbeidet til hvalfangerhustruer som bodde i byen eller tettbygde strøk. Sentrale spørsmål er hvorvidt hvalfangerhustruenes arbeid skilte seg fra øvrige, samtidige kvinners arbeid, samt om mennenes fravær førte til at kvinnene fikk større ansvar. Denne diskusjonen fortsettes i kapittel tre, hvor jeg diskuterer kvinnenes arbeid og hverdagsliv under andre verdenskrig. I kapittel fire tar jeg for meg hvalfangerhustruenes fritid, og undersøker om de tilbrakte mye tid sammen under mennenes fravær, en diskusjon som igjen belyser hvorvidt kvinnene opplevde at de var del av en spesiell gruppe, eller et kollektiv som hvalfangerhustruer. Det siste analysekapittelet omhandler kvinnenes følelser, og jeg spør hvordan det var å leve med en ektemann som var fraværende store deler av året, og som i tillegg hadde et tidvis farlig yrke. På bakgrunn av analysen har jeg kommet frem til en hovedkonklusjon, hvor jeg hevder at hvalfangerhustruene nødvendigvis ikke var sterkere enn andre kvinner, men at de som følge av mennenes fravær likevel måtte takle så vel et utvidet ansvar som ekstra utfordringer. Jeg finner heller ikke at det medfører riktighet å omtale hvalfangerhustruene som en egen gruppe kvinner til enhver tid, til tross for at det forekom anledninger hvor kvinnene opplevde så vel liknende erfaringer som samhold.

Siste halvdel av 1950-tallet var en viktig periode i norsk hvalfangst. Norge, som tidligere hadde vært den dominerende hvalfangstnasjonen, var som resultat av hard konkurranse kommet på defensiven i forhold til de andre hvalfangstnasjonene. Den høye hvaloljeprisen, som blant annet var forårsaket av Europas fettbehov i kjølvannet av den andre verdenskrig, resulterte i at nye nasjoner etter krigen engasjerte seg i hvalfangst. For å sikre seg en størst mulig andel av totalkvoten ønsket Sovjetunionen og Japan nå å foreta en kraftig utbygging av sine fangstflåter, noe som ville gjøre situasjonen enda vanskeligere for den norske hvalfangstnæringen. Det var av største viktighet at denne ekspansjonen ble stoppet, siden dette spørsmålet i norske hvalfangstkretser ble oppfattet som et være eller ikke være for norsk hvalfangst. De norske hvalfangstselskapene startet derfor en kampanje for å få regjeringen til å stanse de to landenes utbyggingsplaner. Mitt hovedfokus i denne oppgaven vil være å belyse hvalfangstnæringens rolle i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken på 1950-tallet. For å kunne gi et svar på dette spørsmålet har jeg tatt for meg to av hvalfangstpolitikkens viktigste saker dette tiåret. Den første dreier seg om den nevnte kampen for å stanse Sovjetunionens og Japans ekspansjonsplaner, mens den andre dreier seg om kampen for en ordning med nasjonale kvoter. En studie av disse to sakene gir også innsyn i næringen som helhet. I tillegg til å kartlegge hvalfangstnæringens politiske innflytelse vil det også være viktig å gi en fremstilling av utviklingen innen hvalfangstreguleringen i denne perioden, altså siste halvdel av 1950-tallet. Med begrepet norsk hvalfangstpolitikk, mener jeg den politikken regjeringen utformet og som blant annet ble presentert på de årlige møtene i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC). For å kunne gi et godt svar på problemstillingen er det nødvendig å besvare flere underliggende spørsmål. Hvalfangstselskapene organiserte seg tidlig gjennom dannelsen av Norges Hvalfangstforbund. Dette var en organisasjon som kjempet for at hvalfangstredernes interesser ble ivaretatt. Hvalfangstrederne var i tillegg representert i Hvalrådet. Dette var et statlig organ som hadde en rådgivende funksjon i regjeringens utarbeidelse av den norske hvalfangstpolitikken. Følgende spørsmål blir derfor viktige i mitt arbeid: Hvilken rolle spilte Norges Hvalfangstforbund i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken? Hvordan opererte næringens representanter for å få gjennomslag for sine interesser i Hvalrådet? Det vil også være nødvendig å kartlegge sammenhengen mellom Hvalrådet og regjeringen. I hvilken grad var Hvalrådets uttalelser utslagsgivende for den endelige norske hvalfangstpolitikken? Bortsett fra tiden da Norge stod utenfor Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen, sendte landet hvert år en delegasjon til kommisjonens årlige møter. Det vil være viktig å undersøke i hvilken grad næringen var representert i disse delegasjonene. Møtte den norske delegasjonen med bundet mandat, eller hadde den en viss frihet til å forhandle? Mot slutten av oppgaven ønsker jeg å se komparativt på hvalfangstnæringens politiske innflytelse i forhold til landbruket og fiskerinæringen i den samme perioden. Oppnådde hvalfangstnæringen større politisk innflytelse sammenliknet med disse næringene, og hva skyldtes i tilfelle dette?