Your search

Antarctica’s terrestrial ecosystems are vulnerable to impacts resulting from climate change and local human activities. The Antarctic Treaty System (ATS) provides for the designation of protected areas through the Protocol on Environmental Protection to the Antarctic Treaty. Unsystematic use of agreed management tools, including Antarctic Specially Protected Areas (ASPAs), has resulted in a protected area system lacking representation across the full range of Antarctic terrestrial ecosystems and Antarctic Conservation Biogeographic Regions (ACBRs). Systematic Conservation Planning (SCP) methods provide established mechanisms to fulfil ATS protected area designation goals. However, how would a continent-wide ASPA system be delivered should appropriate sites be identified using SCP or other methods? Although the rate of area protection has slowed recently, we show that newer Consultative Parties to the Antarctic Treaty are increasingly active as ASPA proponents and may have scope for further engagement with protected area management activities. Furthermore, all 16 ACBRs were found to be within the operational footprint of at least two Parties, indicating that this current logistical footprint could support the implementation and management of a continent-wide ASPA system. Effective management of a representative Antarctic protected areas system could be delivered through greater participation by those Parties with currently more limited protected area management responsibilities and greater use of remote-sensing technologies for protected area monitoring, where appropriate. Crucially, political will to implement an ASPA system identified through SCP approaches may be greater once a pragmatic means of delivery and effective management has been identified.

Helt siden Bouvetøya ble norsk biland i 1930 har denne øya langt sør i Atlanterhavet vært del av vår polare identitet og historie. Gjennom tidene har øya likevel ikke vært gjenstand for stor oppmerksomhet. Siden 1930 har det heller ikke vært gitt noen samlet omtale til Stortinget av forhold som angår forvaltningen av dette området. Regjeringen mener det nå er tid for å gjøre Bouvetøya bedre kjent gjennom en melding til Stortinget. Denne meldingen har derfor som mål å beskrive Bouvetøya, og gi en bred fremstilling av ulike forhold når det gjelder rettslige rammebetingelser, forvaltning og aktivitet på øya og i havområdene rundt. Regjeringen fremmer også en melding til Stortinget som omhandler norske interesser og politikk i Antarktis, herunder de norske bilandene Dronning Maud Land og Peter I Øy, heretter omtalt som Antarktismeldingen. 1 Tradisjonelt har de tre bilandene Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy vært omtalt sammen. Bouvetøya ligger nord for Antarktistraktatens virkeområde, og er ubestridt norsk territorium. Regjeringen har derfor funnet det hensiktsmessig å legge frem en egen melding om norske interesser og politikk for Bouvetøya. Spørsmål som gjelder Bouvetøya håndteres som en integrert del av norsk politikk. Dette inne- bærer å gjøre norsk lovgivning gjeldende for øya i den grad det er hensiktsmessig, og å sørge for at lovgrunnlaget er tilpasset behovene. I denne meldingen om Bouvetøya beskrives intern lovgivning så vel som det folkerettslige rammeverket, og ret- tighetene og pliktene som følger av dette, herunder retten til naturressurser og plikten til å ta vare på miljøet. Det gis en egen omtale av de stats- rettslige sidene ved øya, og av at det vil bli vurdert om disse og andre forhold bør reguleres i en egen lov.

Norge hadde en dominerende posisjon i fortidas industrielle hvalfangst, og har også hatt en viktig rolle i konfliktene omkring den gjenværende fangsten av hval i dag. Hvalene har i løpet av denne tiden gått fra å være objekter i et økonomisk ”eventyr”, til å bli symbol for miljøbevissthet, hvor kampen om hvalfangsten har blitt framstilt som den definerende globale miljøkonflikten siden 1970-tallet. I denne avhandlingen blir endringer i forståelser av hvalen og hvalfangsten gjennom den moderne hvalfangstens historie undersøkt. Avhandlingen viser hvordan endringene kom til uttrykk i forvaltning, men også i norsk og internasjonal offentlighet, slik som i medier og i populærkultur. Teoretisk og metodisk har arbeidet gjort bruk av innrammingsbegrepet. Avhandlingen bruker i så måte innramming for å vise hvordan oppfatninger av hvalen og hvalfangsten har blitt fremstilt, forhandlet og ført til nye innramminger, og hvordan ulike forståelser og prosesser enkelte ganger har eksistert side ved side og i konflikt. For eksempel rammes hvalen inn som en økonomisk ressurs, som økologiske bestander som risikerer utryddelse, og som sansbare og sansende medskapninger. De ulike innrammingene fører igjen til vektlegging av ulike hensyn, men også til ulike former for kunnskap og forvaltning. Norway had a dominant role in the industrial whaling of the past, but has also had a central position in the conflicts around the remaining whaling of today. From being prized objects in an economic “adventure” whales have become a symbol of environmental awareness, and the disagreements on whaling has sometimes been perceived as the definite global environmental conflict since the 1970’s. This dissertation examines changes in understandings and management of whales and whaling through the history of modern whaling. The work shows how changes in perceptions of the whale have affected the administrative bodies of whaling and developed in Norwegian and international public debate, as in media and popular culture. Theoretically and methodically this work leans on the concept of “framing”. The dissertation uses framing to show how changes in the perception of whaling have been negotiated, leading to new framings of whales and whaling, and how some of these different understandings and processes have existed side by side, often in conflict with each other. The whale is for example at the same time framed as an economic resource, as scarce ecological stocks in risk of extinction, and as perceptible and sentient fellow beings. These frames lead to different considerations and emphasis, but also to different types of knowledge and management

For over 50 years the Antarctic has been governed through the Antarctic Treaty, an international agreement now between 49 nations of whom 28 Consultative Parties (CPs) undertake the management role. Ostensibly, these Parties have qualified for their position on scientific grounds, though diplomacy also plays a major role. This paper uses counts of policy papers and science publications to assess the political and scientific outputs of all CPs over the last 18 years. We show that a subset of the original 12 Treaty signatories, consisting of the seven claimant nations, the USA and Russia, not only set the political agenda for the continent but also provide most of the science, with those CPs producing the most science generally having the greatest political influence. None of the later signatories to the Treaty appear to play a major role in managing Antarctica compared with this group, with half of all CPs collectively producing only 7% of the policy papers. Although acceptance as a CP requires demonstration of a substantial scientific programme, the Treaty has no formal mechanism to review whether a CP continues to meet this criterion. As a first step to addressing this deficiency, we encourage the CPs collectively to resolve to hold regular international peer reviews of their individual science programmes and to make the results available to the other CPs. Keywords: Governance; claimant states; Antarctic policy; scientific publications.