Your search

John Maynard Keynes’ activities on the stock market are well known. One company in which he bought stocks was the Hector Whaling Company Ltd., London – a comparatively small and little known company founded in 1928. The director of this company was Rupert Trouton. He had worked with Keynes for the Government during the First World War, was his student at Cambridge, and became a close partner in the City from the 1920s and onwards. The reason why Keynes invested in Hector was obviously his association with Rupert Trouton. The first part of this paper explores briefly the development of the Hector Whaling Company and its origins in Norway. The main part analyses the relationship between Trouton and Keynes. The focus is on their co-operation relating to Hector Whaling, but their relationship regarding various other businesses, as well as on the personal level, is also described. The paper is based on studies of the Keynes archives in Cambridge as well as newly available archives of the Hector company. The analysis provides new insights to the more general question on the motivations and decisions behind Keynes’ stock market investments as well as the internationalization of the whaling industry in the 1920s and 30s.

1912 fikk Nøtterøy en ny innbygger. Hvalfangeren H. G. Melsom var vendt hjem fra et hvalfangerliv i det fjerne Østen og kjøpte hus på Ørsnes. Her startet han opp en ny fase i livet, som skipsreder. Høydepunktet i hans karriere var trolig da hvalskuta «Lancing» dro om bord den første hvalen fra en opphalingsslipp i hekken på båten. Med dette var den virkelige pelagiske hvalfangsten i gang. Historien om «Lancing» som det første hvalkokeriet som kunne dra en hel hval om bord, er vel kjent og beskrevet. Dette var starten på den pelagiske hvalfangsten som brakte hvalfangsten inn i en ny fase. Men historien om hvalfangeren og rederen fra Nøtterøy, som var en av dem som sto bak, har ikke vært særlig kjent. Med god hjelp fra barnebarnet Henrik Melsom Henriksen, har Tore Dyrhaug skrevet ned denne historien.

Hvalfangst-eventyret i Antarktis fra 1905 kostet menneskeliv og blodslit. Hvalfangernes forsøk på å organisere seg ble møtt med svartelisting, utestengelse og arrestasjoner.

Fram mot grunnlovsjubileet i 2014 vil det bli utarbeidet nasjonale rammefortellinger om utvalgte epoker og tema i kystens historie. Fortellingene lanseres under overskriften Fortellinger om kyst-Norge. Siden oppstarten i 2009 har det blitt produsert seks hefter. Det første heftet, Kyst- og havlandet viser bredden i norsk kysthistorie, og finnes også i engelsk utgave. Siden har heftet Riksvei nr. 1 tatt for seg maritim infrastruktur, Ressursar til låns og Den norsk arktiske torsken og verden har lagt vekt på sild og torsk sin betydning for norsk fiskeri- og kysthistorie. Videre formidler heftene Verdens Fraktemenn og Åkeren kan òg være blå sentrale sider ved norsk sjøfartshistorie og fremveksten av havbruksnæringen, to næringer som også i dag utgjør sentrale deler av det kystvendte næringslivet i Norge. Det siste heftet så langt, det syvende i rekken, handler om norsk hvalfangsthistorie, og har fått tittelen Hval, veid, fangst og norske kyster. Her blir hvalfangstens historie fulgt fra de eldste tiders fangst med enkle midler og nyttiggjørelse av strandede hvaler, til den ekspansive utviklingen av industrialisert hvalfangst både ved norskekysten og ved fjerne kyster i Sydishavet, og de konsekvenser dette fikk. Teksten er Jan Erik Ringstads verk, mens Sølvi Vik har vært billedredaktør. Museum Vest har koordinert den tekniske produksjonen og kontakten mellom forfatter og Redaksjonsrådet. Medlemmer i redaksjonsrådet har vært Pål Christensen fra Museum Nord, Jo van der Eyden fra Etatsmuseet for Kystverket, Per G. Norseng fra Norsk Maritimt Museum og Bjørg Christophersen, Anders Haaland og Årstein Svihus fra Museum Vest. Direktoratene og nettverksmuseene håper at de nasjonale rammefortellingene vil være til glede, ettertanke og nytte for alle kystkulturinteresserte, og at de kan bidra til et historisk perspektiv på nåtidens og framtidens utfordringer. Direktoratene og museene tar gjerne imot spørsmål eller synspunkter på prosjektet. Les mer om Fortellinger om kyst-Norge på www.kyst-norge.no. 10. oktober 2011 På østsiden av Larviksfjorden skjærer den lille bukta Rekkevik inn i det kuperte landskapet. På sletta innerst i bukta lå Colin Archers båtbyggeri hvor polarskipet Fram ble bygget. Like bak båtbyggeriet åpner det seg en åtte meter bred kløft som smalner av innover. Da man i 1914 skulle grave en brønn ytterst i denne kløfta, støtte man på noen meget store knokler som man hogg seg gjennom for å få brønnen tilstrekkelig dyp. De avhogde fragmentene ble innsendt til universitetet, hvor man fastslo at det var knokler av grønlandshval. Grønlandshvalen er en av tre hvalarter som lever hele sitt liv i Arktis – de andre to er hvithvalen og narhvalen. Funnstedet lå noe over 40 meter fra strandlinjen, fire, fem kilometer utenfor raet. En analyse av funnet indikerer at hvalen kan ha kjørt seg fast i kløfta da denne lå på ca. 30 meters dyp, og druknet. Klimaet må da ha vært høyarktisk, og dateringen ble satt til ca. 10 000 f. Kr. Hvalen følger mennesket i tid og rom. Det finnes knapt en kyst der mennesker har bodd uten at hval og andre sjøpattedyr har vært del av deres ressursgrunnlag. Fra kysten har man sett hvalens mektige ”blåst” og kraftige bevegelser. Iblant strandet store eksemplarer og ga opphav til mytiske forestillinger og inspirasjon til avbildninger. Hvalen kan altså følges 10-12 000 år tilbake langs våre kyster. Vi skal møte den i noen tekster fra norrøn tid av, diskutere ulike fangstprinsipper og omtale Svend Foyns granatharpun. Fra vår egen kyst skal vi følge fangsten til en rekke felt kloden rundt, især til Antarktis med annekteringer av store landområder i hvalfangstens kjølvann. En rekke aktører fortjener omtale, både investorer, arbeidere, motstandere, forskere, politikere og de som ble igjen hjemme da flåten dro av sted. Målet er at heftet skal bidra til kunnskap om viktige linjer i norsk hvalfangsthistorie.

The first factory ship of the so-called modern era of Antarctic whaling was Admiralen, arriving together with two smaller catcher boats in the South Shetland Islands in January 1906, after a period of whaling in the Falkland Islands. The expedition leader was Alexander Lange, a Norwegian whaler with a long experience from whaling in northern Norway and Spitsbergen. He kept a diary for a considerable period and this covered several whaling voyages. The one dealing with the pioneer Antarctic season of 1905–1906 has been translated from Norwegian into English and is presented here with an introduction that places the expedition into its wider context.

On Christmas Eve 1923, the whaling factory ship Sir James Clark Ross, commanded by Captain Carl Anton Larsen and accompanied by five catchers, reached the front of the Ross Ice Shelf; these were the first whaling vessels to operate in the Ross Sea. They had been dispatched by the Norwegian whaling company Hvalfangeraktienselskapet Rosshavet, which had obtained a licence from the British government. For most of the 1923–24 season, Sir James Clark Ross occupied an uneasy anchorage in the deep waters of Discovery Inlet, a narrow embayment in the front of the Ross Ice Shelf, while her catchers pursued whales widely in the Ross Sea. During that first season they killed and processed 221 whales (211 blue whales and 10 fin whales), which yielded 17,300 barrels of oil. During the next decade, with the exception of the 1931–32 season, Sir James Clark Ross and two other factory ships operated by Rosshavet, C.A. Larsen and Sir James Clark Ross II, operated in the Ross Sea. From the 1926–27 season onwards these ships were joined by up to three other factory ships and their catchers, operated by other companies. During the decade 1923–33 the Rosshavet ships killed and processed 9122 whales in the Ross Sea sector, mainly in the open waters of the Ross Sea south of the pack-ice belt. Total harvest for all factory ships from the Ross Sea sector for the period was 18,238 whales (mainly blue whales) producing 1,490,948 barrels of oil. From 1924 onwards the Rosshavet catchers wintered in Paterson Inlet on Stewart Island, New Zealand, and from 1925 onwards a well-equipped shipyard, Kaipipi Shipyard, operated on Price Peninsula in Paterson Inlet to service the Rosshavet ships.

Den 21. oktober 1905 forlot flytende kokeri Admiralen og hvalbåtene Ornen og Hauken Sandefjord med kurs for Falklandsayene og Syd Shetland. Dermed innledes et nytt kapittel i den moderne hvalfangsts histone. lnitiativtaker var Christen Christensen, hovedaksjoner og disponent for Aktieselskabet "Ørnen" som eide skipene det første norske hvalfangstselskap som uttrykkelig ble startet for eventuelt innkjøp av et dampskip for innredning til koker.