Your search

Maritime historical documentary sources of weather and state of sea surface including sea ice can aid in filling a known climate knowledge gap for the Southern Ocean and Antarctica for the first half of the 20th century. This study presents a data set of marine climate, sea ice and icebergs recovered from a collection of logbooks from mainly Norwegian whaling factory ships that operated in the Southern Ocean during 1929-1940. The data set comprises some 8000 weather and 4000 sea ice/open sea records from austral summers of the study period. This paper further discusses the structure and content of most common Norwegian maritime documentary sources of the period along with the practices of logging information relevant for the study, such as time keeping, positioning and making weather observations. An emphasis was made on recovery of notes on sea ice and icebergs and their interpretation in terms of WMO categories of sea ice concentration. Data, including ship-related metadata from all individual documents are homogenized and structured to a common machine-readable format that simplifies its ingestion into relevant climate data depositories.

The paper analyses the economic and political history of the Ross Sea, where exploration, science, commercial exploitation, politics and adventure became highly interlinked and interwoven. Expedition accounts and the extensive literature on Antarctic history and politics inform the contextual aspects. The archives of the Norwegian whaling company A/S Rosshavet, established in 1923, and the United States of America and New Zealand archival material from the 1950s are key sources. From the first whaling season onwards, the impact of Antarctic whaling, and later scientific bases, highlights and illustrates the tensions between Antarctic commerce, territorial claims and international politics.

1912 fikk Nøtterøy en ny innbygger. Hvalfangeren H. G. Melsom var vendt hjem fra et hvalfangerliv i det fjerne Østen og kjøpte hus på Ørsnes. Her startet han opp en ny fase i livet, som skipsreder. Høydepunktet i hans karriere var trolig da hvalskuta «Lancing» dro om bord den første hvalen fra en opphalingsslipp i hekken på båten. Med dette var den virkelige pelagiske hvalfangsten i gang. Historien om «Lancing» som det første hvalkokeriet som kunne dra en hel hval om bord, er vel kjent og beskrevet. Dette var starten på den pelagiske hvalfangsten som brakte hvalfangsten inn i en ny fase. Men historien om hvalfangeren og rederen fra Nøtterøy, som var en av dem som sto bak, har ikke vært særlig kjent. Med god hjelp fra barnebarnet Henrik Melsom Henriksen, har Tore Dyrhaug skrevet ned denne historien.

Hvalfangst-eventyret i Antarktis fra 1905 kostet menneskeliv og blodslit. Hvalfangernes forsøk på å organisere seg ble møtt med svartelisting, utestengelse og arrestasjoner.

Norge hadde en dominerende posisjon i fortidas industrielle hvalfangst, og har også hatt en viktig rolle i konfliktene omkring den gjenværende fangsten av hval i dag. Hvalene har i løpet av denne tiden gått fra å være objekter i et økonomisk ”eventyr”, til å bli symbol for miljøbevissthet, hvor kampen om hvalfangsten har blitt framstilt som den definerende globale miljøkonflikten siden 1970-tallet. I denne avhandlingen blir endringer i forståelser av hvalen og hvalfangsten gjennom den moderne hvalfangstens historie undersøkt. Avhandlingen viser hvordan endringene kom til uttrykk i forvaltning, men også i norsk og internasjonal offentlighet, slik som i medier og i populærkultur. Teoretisk og metodisk har arbeidet gjort bruk av innrammingsbegrepet. Avhandlingen bruker i så måte innramming for å vise hvordan oppfatninger av hvalen og hvalfangsten har blitt fremstilt, forhandlet og ført til nye innramminger, og hvordan ulike forståelser og prosesser enkelte ganger har eksistert side ved side og i konflikt. For eksempel rammes hvalen inn som en økonomisk ressurs, som økologiske bestander som risikerer utryddelse, og som sansbare og sansende medskapninger. De ulike innrammingene fører igjen til vektlegging av ulike hensyn, men også til ulike former for kunnskap og forvaltning. Norway had a dominant role in the industrial whaling of the past, but has also had a central position in the conflicts around the remaining whaling of today. From being prized objects in an economic “adventure” whales have become a symbol of environmental awareness, and the disagreements on whaling has sometimes been perceived as the definite global environmental conflict since the 1970’s. This dissertation examines changes in understandings and management of whales and whaling through the history of modern whaling. The work shows how changes in perceptions of the whale have affected the administrative bodies of whaling and developed in Norwegian and international public debate, as in media and popular culture. Theoretically and methodically this work leans on the concept of “framing”. The dissertation uses framing to show how changes in the perception of whaling have been negotiated, leading to new framings of whales and whaling, and how some of these different understandings and processes have existed side by side, often in conflict with each other. The whale is for example at the same time framed as an economic resource, as scarce ecological stocks in risk of extinction, and as perceptible and sentient fellow beings. These frames lead to different considerations and emphasis, but also to different types of knowledge and management

Fram mot grunnlovsjubileet i 2014 vil det bli utarbeidet nasjonale rammefortellinger om utvalgte epoker og tema i kystens historie. Fortellingene lanseres under overskriften Fortellinger om kyst-Norge. Siden oppstarten i 2009 har det blitt produsert seks hefter. Det første heftet, Kyst- og havlandet viser bredden i norsk kysthistorie, og finnes også i engelsk utgave. Siden har heftet Riksvei nr. 1 tatt for seg maritim infrastruktur, Ressursar til låns og Den norsk arktiske torsken og verden har lagt vekt på sild og torsk sin betydning for norsk fiskeri- og kysthistorie. Videre formidler heftene Verdens Fraktemenn og Åkeren kan òg være blå sentrale sider ved norsk sjøfartshistorie og fremveksten av havbruksnæringen, to næringer som også i dag utgjør sentrale deler av det kystvendte næringslivet i Norge. Det siste heftet så langt, det syvende i rekken, handler om norsk hvalfangsthistorie, og har fått tittelen Hval, veid, fangst og norske kyster. Her blir hvalfangstens historie fulgt fra de eldste tiders fangst med enkle midler og nyttiggjørelse av strandede hvaler, til den ekspansive utviklingen av industrialisert hvalfangst både ved norskekysten og ved fjerne kyster i Sydishavet, og de konsekvenser dette fikk. Teksten er Jan Erik Ringstads verk, mens Sølvi Vik har vært billedredaktør. Museum Vest har koordinert den tekniske produksjonen og kontakten mellom forfatter og Redaksjonsrådet. Medlemmer i redaksjonsrådet har vært Pål Christensen fra Museum Nord, Jo van der Eyden fra Etatsmuseet for Kystverket, Per G. Norseng fra Norsk Maritimt Museum og Bjørg Christophersen, Anders Haaland og Årstein Svihus fra Museum Vest. Direktoratene og nettverksmuseene håper at de nasjonale rammefortellingene vil være til glede, ettertanke og nytte for alle kystkulturinteresserte, og at de kan bidra til et historisk perspektiv på nåtidens og framtidens utfordringer. Direktoratene og museene tar gjerne imot spørsmål eller synspunkter på prosjektet. Les mer om Fortellinger om kyst-Norge på www.kyst-norge.no. 10. oktober 2011 På østsiden av Larviksfjorden skjærer den lille bukta Rekkevik inn i det kuperte landskapet. På sletta innerst i bukta lå Colin Archers båtbyggeri hvor polarskipet Fram ble bygget. Like bak båtbyggeriet åpner det seg en åtte meter bred kløft som smalner av innover. Da man i 1914 skulle grave en brønn ytterst i denne kløfta, støtte man på noen meget store knokler som man hogg seg gjennom for å få brønnen tilstrekkelig dyp. De avhogde fragmentene ble innsendt til universitetet, hvor man fastslo at det var knokler av grønlandshval. Grønlandshvalen er en av tre hvalarter som lever hele sitt liv i Arktis – de andre to er hvithvalen og narhvalen. Funnstedet lå noe over 40 meter fra strandlinjen, fire, fem kilometer utenfor raet. En analyse av funnet indikerer at hvalen kan ha kjørt seg fast i kløfta da denne lå på ca. 30 meters dyp, og druknet. Klimaet må da ha vært høyarktisk, og dateringen ble satt til ca. 10 000 f. Kr. Hvalen følger mennesket i tid og rom. Det finnes knapt en kyst der mennesker har bodd uten at hval og andre sjøpattedyr har vært del av deres ressursgrunnlag. Fra kysten har man sett hvalens mektige ”blåst” og kraftige bevegelser. Iblant strandet store eksemplarer og ga opphav til mytiske forestillinger og inspirasjon til avbildninger. Hvalen kan altså følges 10-12 000 år tilbake langs våre kyster. Vi skal møte den i noen tekster fra norrøn tid av, diskutere ulike fangstprinsipper og omtale Svend Foyns granatharpun. Fra vår egen kyst skal vi følge fangsten til en rekke felt kloden rundt, især til Antarktis med annekteringer av store landområder i hvalfangstens kjølvann. En rekke aktører fortjener omtale, både investorer, arbeidere, motstandere, forskere, politikere og de som ble igjen hjemme da flåten dro av sted. Målet er at heftet skal bidra til kunnskap om viktige linjer i norsk hvalfangsthistorie.

I denne masteroppgaven har jeg med utgangspunkt i kvinner bosatt i og rundt Sandefjord kommune i Vestfold, sett nærmere på kvinnenes side av hvalfangsthistorien, og undersøkt hvordan hvalfangernes hustruer opplevde hverdagen med og uten ektemennene ved sin side under den pelagiske hvalfangsten i tidsrommet 1930-1968. Oppgavens hovedproblemstilling, ”hvalfangerhustruer, en gruppe sterke kvinner?” er inspirert av moderne kjønnsteori og kjønnsforskning, og stiller spørsmålstegn ved flere sentrale påstander i den eneste andre boken om hvalfangerhustruene i Vestfold, nemlig høyskolelæreren og forfatteren Jorunn Vesterlids bok Hvalfangerkoner og barn forteller fra 1992. Oppgaven er videre en kvalitativ studie, og bygger i hovedsak på muntlige kilder. Hovedkildene er egne intervjuer med tidligere hvalfangerhustruer og en hvalfanger, i tillegg til minnematerialet etter Jorunn Vesterlid, som også består av intervjuer med forhenværende hvalfangerhustruer. I tillegg består oppgavens kildegrunnlag av et supplerende kildemateriale som blant annet består av en privat brevsamling, foto og avisutklipp. Oppgaven består av totalt fire analysekapitler, som på ulike måter belyser og besvarer problemstillingen. I det første kapittelet ser jeg nærmere på hvalfangerhustruenes arbeid, og studerer både arbeidet til hvalfangerhustruene som bodde på gård, og arbeidet til hvalfangerhustruer som bodde i byen eller tettbygde strøk. Sentrale spørsmål er hvorvidt hvalfangerhustruenes arbeid skilte seg fra øvrige, samtidige kvinners arbeid, samt om mennenes fravær førte til at kvinnene fikk større ansvar. Denne diskusjonen fortsettes i kapittel tre, hvor jeg diskuterer kvinnenes arbeid og hverdagsliv under andre verdenskrig. I kapittel fire tar jeg for meg hvalfangerhustruenes fritid, og undersøker om de tilbrakte mye tid sammen under mennenes fravær, en diskusjon som igjen belyser hvorvidt kvinnene opplevde at de var del av en spesiell gruppe, eller et kollektiv som hvalfangerhustruer. Det siste analysekapittelet omhandler kvinnenes følelser, og jeg spør hvordan det var å leve med en ektemann som var fraværende store deler av året, og som i tillegg hadde et tidvis farlig yrke. På bakgrunn av analysen har jeg kommet frem til en hovedkonklusjon, hvor jeg hevder at hvalfangerhustruene nødvendigvis ikke var sterkere enn andre kvinner, men at de som følge av mennenes fravær likevel måtte takle så vel et utvidet ansvar som ekstra utfordringer. Jeg finner heller ikke at det medfører riktighet å omtale hvalfangerhustruene som en egen gruppe kvinner til enhver tid, til tross for at det forekom anledninger hvor kvinnene opplevde så vel liknende erfaringer som samhold.

The first factory ship of the so-called modern era of Antarctic whaling was Admiralen, arriving together with two smaller catcher boats in the South Shetland Islands in January 1906, after a period of whaling in the Falkland Islands. The expedition leader was Alexander Lange, a Norwegian whaler with a long experience from whaling in northern Norway and Spitsbergen. He kept a diary for a considerable period and this covered several whaling voyages. The one dealing with the pioneer Antarctic season of 1905–1906 has been translated from Norwegian into English and is presented here with an introduction that places the expedition into its wider context.