Your search

Det var det første norske oljeeventyret. I dag snakker ingen om det. I drøye hundre år etter at Svend Foyn oppfant granatharpunen i 1863, var Norge pådriver, innovatør og profitør i den største nedslaktingen av ville dyr verden noensinne har sett: Den globale industrielle hvalfangsten. Norge utviklet teknologi, åpnet nye fangstfelt og arbeidet internasjonalt for å hindre regulering og begrensninger. Da hvalfangstens epoke var over, var nesten ingen igjen av hvalene som hadde fylt verdenshavene. I dypet rådet en ny stillhet. Langs strendene i Sørishavet lå bare de råtnende hvalskrottene igjen. Men de norske hvalfangstrederne hadde blitt rike. Vanlige norske arbeidere bemannet den norske hvalfangstindustriens hvalkokerier og hvalbåter. For disse mennene var arbeidet slit, eventyr og mareritt. Etter dem finnes et stort materiale - fotografier, dagbøker, brev - som forteller om arbeidernes erfaringer fra slaktesonene i Sørishavet. I Utryddelsen forteller Espen Ytreberg historien om den norske hvalfangsten fra arbeidernes perspektiv. Han tar oss med på fangsten, lar oss følge arbeidernes opplevelser, setter bildene og beretningene deres inn i en større historisk sammenheng. Utryddelsen er et enestående stykke historieskriving om et avgjørende kapittel i norsk historie - en bok som åpner den nære norske fortiden opp for oss på helt nye måter.

Historien om jakten på blåhvalen, verdens største dyr. Blåhvalen var nær ved å bli utryddet av den moderne hvalfangsten med raske båter, sprenggranater og harpunkanon. Lenge utgjorde Vestfold verdens hvalfangstsentrum, og på det meste forlot ti tusen norske menn familien og dro på hvalfangst i fremmede farvann. Det var et blodslit, og et eventyr. Helt fra starten kom det advarsler om at hvalene kunne bli utryddet. For blåhvalen var det på nære nippet. Underarten i Antarktis, som blir aller størst, regnes fortsatt som kritisk truet. I sluttspillet om blåhvalens skjebne ble Norge utfordret av både Storbritannia og Nazi-Tyskland, Japan og Sovjetunionen, som kastet seg inn i kampen om Sørishavets rikdommer. "Hvaleventyret" er en medrivende historie om blåhvalen og hvalfangsten. Den forteller om hvalenes årlige trekk mellom isen og varmere hav, om hvalfangernes livsfarlige pionerferder i polhavene, og om kampen for å redde de siste blåhvalene.

During the first half of the twentieth century a number of individuals in Norway participated in the transfer of animals from both the Arctic to the Antarctic regions and vice versa. These projects may be conceptualized as a form of imperial acclimatization, following in the footsteps of earlier attempts to transplant both plants and animals from their indigenous ranges to new geographic locations for both practical and recreational purposes. Reindeer were introduced to the island of South Georgia before World War I as Norwegian whalers turned a space previously uninhabited by humans into the operational hub of a booming Antarctic whaling industry. The successful transplantation of reindeer was followed by less successful attempts to transfer muskoxen from Greenland to Svalbard and the Scandinavian mainland, penguins from the Antarctic to the coast of Norway, and dreams of transferring fur seals from south to north. We argue that these attempts constituted both practical attempts to “enrich” the fauna of discrete habitats, but also expressions of Norwegian authority over the polar regions at a time when imperial ambitions in both the Arctic and Antarctic had significant traction within Norway. The transplanted animals may thus be conceived as geopolitical instruments – mastery over fauna as being a means of expressing mastery over space.

Siste halvdel av 1950-tallet var en viktig periode i norsk hvalfangst. Norge, som tidligere hadde vært den dominerende hvalfangstnasjonen, var som resultat av hard konkurranse kommet på defensiven i forhold til de andre hvalfangstnasjonene. Den høye hvaloljeprisen, som blant annet var forårsaket av Europas fettbehov i kjølvannet av den andre verdenskrig, resulterte i at nye nasjoner etter krigen engasjerte seg i hvalfangst. For å sikre seg en størst mulig andel av totalkvoten ønsket Sovjetunionen og Japan nå å foreta en kraftig utbygging av sine fangstflåter, noe som ville gjøre situasjonen enda vanskeligere for den norske hvalfangstnæringen. Det var av største viktighet at denne ekspansjonen ble stoppet, siden dette spørsmålet i norske hvalfangstkretser ble oppfattet som et være eller ikke være for norsk hvalfangst. De norske hvalfangstselskapene startet derfor en kampanje for å få regjeringen til å stanse de to landenes utbyggingsplaner. Mitt hovedfokus i denne oppgaven vil være å belyse hvalfangstnæringens rolle i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken på 1950-tallet. For å kunne gi et svar på dette spørsmålet har jeg tatt for meg to av hvalfangstpolitikkens viktigste saker dette tiåret. Den første dreier seg om den nevnte kampen for å stanse Sovjetunionens og Japans ekspansjonsplaner, mens den andre dreier seg om kampen for en ordning med nasjonale kvoter. En studie av disse to sakene gir også innsyn i næringen som helhet. I tillegg til å kartlegge hvalfangstnæringens politiske innflytelse vil det også være viktig å gi en fremstilling av utviklingen innen hvalfangstreguleringen i denne perioden, altså siste halvdel av 1950-tallet. Med begrepet norsk hvalfangstpolitikk, mener jeg den politikken regjeringen utformet og som blant annet ble presentert på de årlige møtene i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC). For å kunne gi et godt svar på problemstillingen er det nødvendig å besvare flere underliggende spørsmål. Hvalfangstselskapene organiserte seg tidlig gjennom dannelsen av Norges Hvalfangstforbund. Dette var en organisasjon som kjempet for at hvalfangstredernes interesser ble ivaretatt. Hvalfangstrederne var i tillegg representert i Hvalrådet. Dette var et statlig organ som hadde en rådgivende funksjon i regjeringens utarbeidelse av den norske hvalfangstpolitikken. Følgende spørsmål blir derfor viktige i mitt arbeid: Hvilken rolle spilte Norges Hvalfangstforbund i utformingen av den norske hvalfangstpolitikken? Hvordan opererte næringens representanter for å få gjennomslag for sine interesser i Hvalrådet? Det vil også være nødvendig å kartlegge sammenhengen mellom Hvalrådet og regjeringen. I hvilken grad var Hvalrådets uttalelser utslagsgivende for den endelige norske hvalfangstpolitikken? Bortsett fra tiden da Norge stod utenfor Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen, sendte landet hvert år en delegasjon til kommisjonens årlige møter. Det vil være viktig å undersøke i hvilken grad næringen var representert i disse delegasjonene. Møtte den norske delegasjonen med bundet mandat, eller hadde den en viss frihet til å forhandle? Mot slutten av oppgaven ønsker jeg å se komparativt på hvalfangstnæringens politiske innflytelse i forhold til landbruket og fiskerinæringen i den samme perioden. Oppnådde hvalfangstnæringen større politisk innflytelse sammenliknet med disse næringene, og hva skyldtes i tilfelle dette?